En samlet fagbevegelse protesterte massivt mot regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov. Fagbevegelsen ble overkjørt og loven ble iverksatt 1. juli. Fagbevegelsen argumenterte med at økt eiermakt, som loven gir til selskaper og datterselskaper, innebære at tvister i arbeidslivet i mindre grad vil bli løst ved lokale forhandlingene mellom partene, men heller i rettsvesenet. Slik skjer det en rettsliggjøring av arbeidslivspolitikken.

Hva er det som svekker fagbevegelsens makt og innflytelse i dag? Det er blant annet rettsliggjøring av arbeidslivspolitikken gjennom 1) lovregulering og bruk av personlig bindende kontrakter og selskapskontrakter etter anbud, og 2) gjennom kompliserte selskapsstrukturer. La oss se nærmere på disse forholdene.

Rettsliggjøring av arbeidslivspolitikken kan i hvert fall bety tre forskjellige ting som henger sammen. For det første brukes ordet om økende regulering og rettsregulering av alt samfunnsliv, med formelle lover og regelverk på flere områder, som blant annet i arbeidslivet. Dette erstatter i noen grad uformell makt, normer, forhandlinger og sosial kontroll som byttes ut med økt eiermakt og rettsvesen, med konsekvenser for blant annet fagforeningenes innflytelse.

For det andre brukes rettsliggjøring om det som skjer når kollektive interesser i økende grad formuleres som lov og rettskrav.

For det tredje betegner rettsliggjøring en maktforskyvning fra forhandlingsløsninger til fordel for rettsvesenet i vid forstand og domstolene i snevrere forstand.

«Empowerment» er et faguttrykk som handler om å mobilisere og styrke folks organiserte kollektive krefter. I tilleg må selskapsstrukturer og rettslige strukturer som svekker fagbevegelsen nøytraliseres. Nøytralisering av disse kreftene er nødvendig for at arbeidslivet skal beholde sin kollektive makt.

Likeså må organisering av bedriftslivet — selskapsstrukturer etter modell av de store multinasjonale selskapene — bekjempes. Dette er en modell som i dag i omfattende grad videreføres inn i blant annet norsk velferdssektor, slik som i private barnehager, sykehjem, hjemmehjelp og skoler.

En nylig utkommet bok med tittel «Velferdsprofittørene», av spesialrådgiver Linn Herning i «For Velferdsstaten», beskriver denne organisasjonsformen på en glimrende måte. Boken beskriver skattemyndighetenes og fagforeningenes avmakt og sosial dumping som en følgevirkning. Modellen er denne: Private selskaper generelt organiseres med et moderselskap (gjerne lokalisert i et skatteparadis) som igjen oppretter flere datterselskaper, som i sin tur organiserer enda flere nye datterselskaper osv., i en fullstendig uoversiktlig, helst flernasjonal struktur/kjede. Fagforeningenes innflytelse forsvinner i denne jungelen av selskaper. Den nye arbeidsmiljøloven overser denne strukturen og knytter ansettelse til eiermakt uansett selskapsform.

«Kollektiv avmakt inntrer når en gruppe aktører ikke evner å samordne sine interesser i fagforeninger». Det er denne type av avmakt som i all hovedsak er vektlagt av Gudmund Hernes sin bok fra 1975 om makt og avmakt. Men han overser betydningen av makten til kjedene av fler-bedriftsselskap og også rettsliggjøringen av fagforeningspolitikken. Rettsapparatet overtar i arbeidskonflikter i stedet for fagforeningene. Et eksempel på dette finner vi den såkalte legitime havnearbeiderstreiken som pågår om tariffavtale. Et utsagn fra fagbevegelsen er dette: «Vårt krav er at Yilport underskriver en tariffavtale. Men hva gjør direktør Stilluf Karlsen når vi går ut i konflikt? Han ringer politiet», sa Transportarbeiderforbundets Lars Johnsen. Altså så tenker han rettslig.

Videre: Renholderne i Forsvaret vet at de kjemper en tapt kamp for sine rettigheter, men protesterer likevel. 15. juni 2015 markerte de «renholdsdagen», med å demonstrere utenfor Forsvarsdepartementet mot privatisering av jobbene deres. Forsvaret skal ikke lenger ha egne, ansatte renholdere. Renholdet i Forsvaret skal konkurranseutsettes. Anbudsprosessen er i gang. Rettslig bindende kontrakter blir inngått med kontraktører og personlige kontrakter med ansatte, eller med et av de mange bemanningsbyråene som avskyr fagforeninger.

Den norske modellen baserer seg tradisjonelt på et korporativt styringssystem hvor fagbevegelsen og yrkesorganisasjonene spiller en sentral rolle i tariffoppgjør og i den sosioøkonomiske samfunnsutformingen. Det skjer i samspillet mellom stat, arbeidslivets organisasjoner og næringslivets organisasjoner basert på forhandlinger og avtaler sentralt og lokalt. I Norge kjenner vi spesielt betydningen av hovedforhandlingene mellom Stat, LO og NHO, og makten denne treenigheten utøver. I reguleringsstaten, hvor politikk rettsliggjøres, trengs grunnleggende sett ikke det korporative systemet, for rettighetstvister kan like gjerne skje i rettsvesenet som ved forhandlinger mellom partene.

Fagforeningen blir i stadig mindre grad invitert til deltakelse i debatten om utformingen av offentlig politikk. Det er en tilbøyelighet til at de helst blir invitert til å delta når beslutningstakerne vurderer det slik at fordelene med deltakelsen overgår kostnadene med tidskrevende og konfliktfulle forhandlingsrunder. Årlige sentrale og lokale lønnsforhandlinger har imidlertid fortsatt en solid posisjon i Norge og bør sikres for framtiden. Særlig må landbruksorganisasjonene passe på sin forhandlingsrett om en jordbruksavtale. Denne retten er nemlig i dag truet av regjeringens liberaliseringspolitikk.