Stig H. Christensen og Hilbjørg Bjørkås, LO-Aktuelt

Stort sett aksepterte talerne på LOs representantskap forslaget til frontfagsmodell, men man ville ha muligheter til å løfte enkelte grupper innen denne modellen.

Randi Reese viste til vedtak på LO-kongressen der man vil ha en god velferdsstat, uten mer privatisering. Hun mente man da må ha kompetente helse- og sosialarbeidere:

- Men disse dyktige fagfolkene må opp i lønn, ellers blir de ikke i jobbene sine, sa forbundslederen.

Hun gikk til angrep på de store forskjellene mellom hennes egne grupper av sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere og folk med tilsvarende utdanning i privat sektor.

- Vi må få slutt på disse nivåforskjellene, sa hun og viste også til at lærerne har en normert sluttlønn på 40.000 kroner over hennes grupper. Reese la likevel til at til at det hun angrep var det lave lønnsnivået i offentlig sektor.

Arnfinn Bjerkestrand i Musikernes Fellesorganisasjon var inne på det samme. Han mente langtidsutdannede og lavtlønte musikere hadde et betydelig krav på kompensasjon for manglende lønnsutvikling.

Eli Ljunggren, forbundsleder i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, forbandt lite med begrepet ”vårens vakreste eventyr”. Tariffoppgjørene de ti siste årene assosierte hun mer med skrekkfilmer. Hun har stilt seg solidarisk med dem som har kjempet for AFP, mens viste til at dette ofte gjør det vanskelig å opprette tariffavtaler i hennes bransje, fordi det blir dyrt for arbeidsgivere som da setter seg på bakbeina.

Sosial dumping hadde ellers beveget seg langt inn i hotell- og restaurantbransjen, ifølge Ljunggren. Hun var glad for den kampen Fellesforbundet her hadde ført. Ljunggren var nå bekymret for at arbeidsgiverne ville si at obligatorisk tjenestepensjon blir dyrt og at det er lite eller ingenting igjen til lønnstillegg.

- Utfordringene er mange, avsluttet en lite optimistisk forbundsleder.

Boye Ullmann fra Fellesforbundet understreket viktigheten av politiske krav mot sosial dumping. Han viste til ILO konvensjon 94, og mente alle som tar oppdrag for kommunene i Norge burde følge denne, nemlig å akseptere norske lønns- og arbeidsforhold. Han mente også man måtte stille krav til Statoil, Hydro osv. i denne forbindelse.

- Mattilsynet kan stoppe restauranter når det er for mange bakterier. Hvorfor kan ikke Arbeidstilsynet gjøre det samme når det dreier seg om folk, spurte han. Boye Ullmann var også inne på tjenestedirektivet, som han karakteriserte som et såkalt kompromiss som var uklart formulert. Han mente opprinnelseslandsprinsippet ikke var kastet vekk, og at EU-domstolen trolig ville bestemme tvister, noe han ikke var beroliget av.

Størk Sigurd Hansen

fra Oppland minnet om at lederlønninger er en gjenganger – År etter år står vi her og sier det samme. Eiere og bedriftsledere må besinne seg. Lederlønningene er alt for høye. Men vi har ingen mulighet til å påvirke. Hvis vi mener noe med det vi sier, må vi heller kreve at de skattelegges høyere, sa Hansen.

Hans klareste budskap til forsamlingen gikk på likestilling, nemlig likestilling av turnus og skiftarbeid.

– Kvinnfolka får ikke det samme som oss i industrien. Det skal de ha. LO må bruke makta si for å få dette viktige kravet i havn nå, tordnet Hansen til stor applaus fra salen.

Stein Grøtting i Skolenes Landsforbund (SL) sa i sitt innlegg at økt lønn ikke var det viktigste for hans medlemmer i år. Han ville derimot ha støtte fra LO og fellesskapet på lokalplanet.

– Etter at KS overtok arbeidsgiveransvaret for lærerne reiser de nå rundt i kommunene og agiterer mot lærernes lønns- og arbeidsforhold. Vi trenger støtte for å stå imot KSs herjinger, sa SL-lederen.

Kjell Bjørndalen fra Fellesforbundet slo fast at tariffoppgjøret er en av Norges viktigste arenaer for fordelingspolitikk.

Han mente at det i år var to viktige krav som sto øverst på dagsordenen hvorav Avtalefestet pensjon AFP var det ene.

– Jeg vil ikke diskutere AFP i år. Jeg vi først vite hvordan politikerne og Stortinget stiller seg til den framtidige folketrygden, uførepensjon og hele det framtidige pensjonssystemet. Jeg er ikke villig til å skru klokka tilbake når det gjelder AFP før vi vet hva vi får igjen, fastslo Bjørndalen og lovte at Fellesforbundet ikke ville svikte AFP.

Bjørndalens andre krav var uverdige forhold i arbeidslivet.

– Vi må få bedre bestemmelser om å bekjempe useriøse forhold på arbeidsplassene.

Når det gjaldt lønnskravene mante Bjørndalen til edruelighet og mente at man måtte holde oppgjøret innenfor rimelige rammer og finne løsninger innefor hver bransje som ikke fører medlemmene ut i ledighet. Samtidig ga han uttrykk for at mange grupper, også egne, hadde rettferdige krav om lønnsløft.