Ja, mener Sveriges tidligere statsminister Göran Persson. Tirsdag kveld innledet han om sosialdemokratiets krise på møtet til tankesmien Agenda. Han skisserte en utvikling hvor de grenseløse utfordringene setter sosialdemokratiet sjakk matt. Arbeiderbevegelsen vokste seg sterk innenfor trygge grenser hvor man pragmatisk kunne bygge landet med nasjonale allianser og melkesubsidier. Nå er utfordringen en stadig sterkere global kapital, eksploderende innvandring og klimakriser. Den nasjonale politikeren er mer eller mindre maktesløs.

Göran Persson etterlyste nye internasjonale konstellasjoner som kunne gripe fatt i disse utfordringene. Og selv om han var i Norge, trakk han fram EU som det eneste verktøyet man i dag har som kan stagge kapitalkreftene og møte utfordringene med flyktninger og klima. Han erkjente at EU ikke fungerte godt nok, men hadde samtidig problemer med å forstå den sterke kritikken fra blant annet venstresiden.

Persson har utvilsomt et poeng. I Norge er vi flinke til å kritisere EU for ikke å gjøre nok når det gjelder klima og flyktningetragedien. I den kritikken etterlyser vi i realiteten et sterkt, homogent og handlekraftig EU. Virkeligheten er at EU er en stadig mer kompleks samling nasjonalstater som kjemper for sine egne «snevre» interesser. Strømmen av flyktninger illustrerer tydeligere enn noe behovet for europeisk samarbeid. Perssons budskap er at med solidaritet over landegrensene er det fullt mulig å hjelpe mennesker på flukt. Men verken Sverige, Tyskland eller Norge kan håndtere det på egenhånd.

LOs styrke og innflytelse i samfunnet består i stor grad av at det enkelte forbund ser verdien i fellesskapet. Gjennom LO klarer man å skape noe mer verdifult enn enkeltforbundene alene. Det er krevende å lede et slikt fellesskap. Og man vet at den dagen LO ikke makter å stå samlet overfor andre samfunnsaktører, arbeidsgivere og myndigheter, har organisasjonen utspilt sin rolle. På et internasjonalt nivå evner fagbevegelsen ikke å samordne seg i samme grad. Motsetningene er mange og kompromissene utvanner styrken. Samtidig mangler man internasjonale motparter og arenaer; selv om mye også her dreier seg rundt EU.

Sveriges tidligere statsminister pirker borti en debatt vi lettvint hever oss over. EU er ikke et alternativ for Norge. Men da må det samtidig være lov å utfordre oss på hvordan vi da skal møte de enorme europeiske og globale utfordringene vi står overfor. Og har vi tid til å vente på det perfekte svaret?