Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Og østfoldingen gjør det ikke lett for seg med den vanskelige andreboka. «Mørkekjøring» er nemlig en kriminalroman. Og sådanne kommer det altfor mange av på det norske markedet hvert eneste år. Dessverre. Østlis roman hever seg ikke over flertallet av disse. Det bør du som krimforfatter om prosjektet skal kunne forsvares.

Grunnen til at jeg sjøl ble nysgjerrig på denne boka var bokomslagets siste setning der det heter: «Det er når du slipper ut at soninga starter.» Det er nemlig så sant som det er sagt – et slogan og mantra ikke bare hos de kriminelle sjøl, men også blant ansatte i kriminalomsorgen, Nav, og beslektede instanser.

For hovedpersonen i boka er Rudi Berg. Han har når romanen starter nettopp sluppet ut av Trøgstad Fengsel. Det er to dager til julaften – hva skal han foreta seg? Hvor skal han dra? Han har en kjæreste, men hun befinner seg på noe geografisk avstand. Da dukker sjølsagt stemmer fra hans tidligere miljø opp. Jungeltelegrafen er rask, det har gått rykter i miljøet om at Rudi er på frifot. Han har sonet ferdig sin fengselsstraff, men i det kriminelle nettverket han befinner seg i, er det alltid noen som har noe utestående, noen som ikke er betalt tilbake på kontoen. Her har han slett ikke sonet ferdig, her er det skyld og gjeld som skal betales. Koste hva det koste vil.

Dette kan være et bra utgangspunkt for en god story, men du må sprenge noen rammer. Du kan ikke bare gjenta alle de intrigene og problemstillingene vi alle veit dukker opp. Her gjelder det ikke å skildre hva som foregår, men hvordan det går for seg. Det er hvordan denne soninga i frihet arter seg som er interessant, ikke at den eksisterer. Her er forfatteren litt på glattisen i all sin mørkekjøring.

Siden dette er en kriminalroman, er det også med en lensmannsbetjent som egentlig jobber med andre saker, men også han får vite at Rudi er fri. Og dermed krysses deres veier atter en gang.

Det er lite ukonvensjonelt ved denne teksten. Den er ikke dårlig skrevet, men vi har lest lignende plott tidligere. Verken den lovløse eller politimannen er særlig originale, det går mange av dem på dusinet. Det mest positive er dessverre at den bare rommer 181 sider.