JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik.ostlie@lomedia.no

LEVANGER 2005: – Skal du med toget til Hommelvik? Jævla fint! Nygaardsvold står støtt. Flott fyr, egentlig! sier Dag Skogheim.

Blant bøker og arkivmateriale i det store huset i Levanger, hvor Skogheim har bodd siden 1996, står Sverre Steen-prisen 2002 i glass og ramme. På LO-kongressen i år fikk han LOs kunstnerpris for 2004.

– Med disse to prisene føler man seg jo konfirmert, sier forfatteren, historikeren og forskeren. Statsstipendiat ble 77-åringen i 1991.

Han er kledd i svart fra topp til tå, med brun skinnvest utenpå. Det gråhvite skjegget vokser tett, og sideskillen i samme kulør dreier skrått over panna mot høyre, det eneste hos Skogheim med høyrevri.

”Velkommen til Svalbard!” var hilsningsordene på jernbanestasjonen.

– Hvorfor er du så opptatt av gruvedriften?

– Jævla flott du spurte om det! Jeg har ingen forankring i arbeiderbevegelsen. Far var lærer og offiser. Vi manglet ingenting.

– Så fikk du tuberkulose som 14-åring.

– Ja, i januar 1943. Dette ble helt avgjørende, du. Vinteren 1946 får jeg plass på Vensmoen Sanatorium. Seksmannsrom. Der møtte jeg to dødssyke gruvearbeidere. Puh – puh – puh, jeg hørte dem puste og ble pinadø redd. Jeg både så og hørte resultatet av det industrimordet som gruvedriften var.

– Sterk påstand?

– Jeg vet da for faen hva dette er, jeg har jo ligget til sengs med dem! Tuberkulosen er en krig i menneskenes kropper som ender med en total utmattelse. Tæring.

Det verste, forteller Skogheim, var andre menneskers angst for å bli smittet. Derfor burde helst ingen vite om dem. Ble de oppdaget, kunne det få alvorlige konsekvenser. Flere mistet jobben. Anonymitet ble en dyd.

– Jeg flyktet til Oslo. Situasjoner som gjør meg andpusten, og det er ganske mange, måtte jeg unngå. Alle mennesker må få være i fred med sine handikap!

Dag Skogheim er en glimrende forteller. Intens, dramatisk, suggererende, understrekende med ord og gester. Poengtert. Nesten umulig å avbryte.

Karakterer

I 11 år er Skogheim lærer i real- og ungdomsskolen. Han debuterer i 1970 med diktsamlingen ”Gagns menneske”, en sviende kritikk av skolesystemet.

– Ein skal gjera folk til gagns menneske, sto det i skoleloven. Men dette er en jævlig floskel. Ingen blir et gagns menneske gjennom skolen. Dette har sammenheng med karakterenes avgjørende betydning. Det er kriminelt å sette karakterer på folk før de er fylt 18. De aller fleste er ikke ferdig utviklet før de er langt uti 20-årene.

– Så du ga ikke elevene dine karakterer, du da?

– Jo, men svært mange fikk veldig gode karakterer av meg. Ikke for å skryte, men jeg dugde som lærer. Dette var viktig for meg, du. Selv gikk jeg opp som privatist i alle fag. Tuberkuløse blandet seg ikke med andre. Men jeg tok en glimrende eksamen.

– Hva var det du sa om karakterenes elendighet?

– Jeg var 26 år. Da er det på sin plass med karakterer.

Skogheim ble gagns menneske. Yndlingsboka leser han på tysk. ”Mächtiger als das Schicksal” (Større enn skjebnen) av den romerske filosofen Seneca. Boka hadde tyskerne lagt igjen i huset deres i Brønnøysund da de okkuperte dette under krigen.

– Moralske brev var dette, du. Boka har jeg alltid liggende på nattbordet. Den er et supplement til mine erfaringer fra sanatoriene, den er det mest verdifulle jeg har, du. Jeg skal pinadø gå å hente den, sier han.

Homo politicus

Skogheim har hatt nærkontakt med arbeiderbevegelsens historie i mange år.

– Det er de invalidiserende menneskene som opptar meg mest. Jeg syns ikke synd på noen, tvert imot. Å synes synd på noen er å avvise mennesker, det forakter jeg, sier Skogheim og er igjen tilbake ved tuberkulosen.

– I dagens Russland lever sykdommen i beste velgående, særlig i fengslene.

– Sovjetstaten hadde dette under kontroll. Den tålte ikke noen utbrudd. Det aller viktigste i tuberkulosebehandlingen er ernæringen. Den må være fullgod. Da Sovjet-systemet raknet, overtok markedsliberalismen. Vi fikk massespredning av tuberkulose, og fengslene brukes som isolater. Jeg forsvarer ikke Sovjetsamfunnet, du, men har ingen sans for det liberalistiske samfunnet som overtok.

Situasjonen i dagens arbeiderbevegelse er også et tema Skogheim gjerne diskuterer.

– Arbeiderbevegelsen må lære seg at det viktigste ikke er tariffspørsmål, men hva som er rett og galt. Det hele begynner med etikk, ikke moral. Noe er riktigere enn noe annet. Dette må arbeiderbevegelsens representanter gå ut og fortelle folk, denne retorikken må gjenreises, du.

– Noen mener arbeiderbevegelsen er identisk med Arbeiderpartiet og LO …

– Ja, og konsekvensene av det er alvorlige. Da blir det grupperinger som holdes utenfor og svekker styrken i bevegelsen. Til sammen, og rent historisk, har alle deler og fraksjoner av arbeiderbevegelsen vært viktige. Så vel NKP som AKP og syndikalistene må regnes med i historien om arbeiderbevegelsen i Norge. På 40-tallet var Arbeiderpartiet politisk tydelige. I dag er det politiske innholdet partiet en gang hadde helt utradert.

– Var alt så mye bedre før?

– Overhodet ikke! jeg grøsser bare jeg tenker på hvordan vi ble behandlet på sanatoriene, du. Jeg kan ikke en gang huske at legene hilste på oss!

Tog

Skogheim er avhengig av en del reisevirksomhet i sin forskningsvirksomhet. Han vil treffe kildene under fire øyne. Da reiser han med jernbanen.

– Jeg sitter så godt og romslig på toget med min opererte rygg. Skal jeg langt, tar jeg gjerne nattoget med egen sovekupé. Det er ren luksus. Har gjerne med meg en egen varmeflaske som jeg åpner og smaker litt på.

Gjennomsnittlig en gang i måneden drar han til Oslo. Overnattingen skjer på Astoria Hotell, og oppholdet varer som oftest i tre fulle arbeidsdager. Møtene med for ham viktige mennesker er alltid godt forberedt. Mellom slagene må han ha en middagslur på 1-2 timer. Uten den, fungerer han ikke. Så tar han nattoget hjem igjen.

– Toget er det beste framkomstmiddelet som eksisterer, sier han.