Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Sylvi Listhaug, fersk innvandrings- og integreringsminister, sier til Aftenposten fredag at hun frykter for sine barns framtid. «Hvis vi ikke får kontroll over antallet som kommer til Norge, kommer det til å bety at vi må kutte i velferdsordningene og velferdstjenestene som vi er blitt vant til», sier Listhaug.

Det første spørsmålet er hvorfor Norge ikke skulle få/ha kontroll over egne grenser. Vi har tross alt en regjering som er stolt over stadige innstramminger i asyl- og flyktningpolitikken.

Et viktigere spørsmål er hvorfor den øverste politiske ansvarlige for dette området forskutterer at Norge skal mislykkes. Det er jo hennes aller viktigste oppgave å tilrettelegge for at dette skal gå bra. I den jobben ville nok nysgjerrighet og en viss optimisme være å foretrekke framfor frykt. Sistnevnte defineres av Store norske leksikon som en «emosjonell reaksjon på overveldende eller truende situasjoner».

I likhet med andre europeiske land står Norge overfor en enorm oppgave med å ta imot mennesker på flukt og skaffe dem bolig, språkopplæring, utdanning og arbeid.

Tanken på at alt dette kan skjære seg fullstendig er ikke fremmed. Men den bør ikke ligge fremst i pannebrasken til integreringsministeren.

Kanskje ligger noe av problemet allerede i tittelen? Dette politikkområdet lå under inkluderingsministeren 16. desember i fjor. Da ble det flyttet til en ny stilling; innvandrings- og integreringsministeren.

• Følg oss på Facebook og Twitter

Mens et inkluderende samfunn endrer seg for å gi plass til alle, gir begrepet integrering assosiasjoner til at enkeltmennesker må endre seg for å passe inn. En tankegang som gir grobunn for en forherligelse av det kjente og trygge som har vært og frykt for det som er nytt og annerledes.

Som den amerikanske magasinutgiveren og skribenten Arnold Henry Glasow skal ha sagt: Frykt er uvitenhetens lange skygge.

Listhaug ønsker et trygt og godt samfunn for sine barn: skolegang i nær framtid, en god sykehjemsplass langt der framme hvis det blir nødvendig. Altså godt innenfor rekkevidde i dagens Norge, med mindre man kjøper teorien om at samfunnet kollapser under vekten av ukontrollert innvandring.

For å unngå et slikt skrekkscenario trengs politikere som har, og ikke minst søker, kunnskap. Som er nysgjerrige på løsninger, som har og utveksler ideer om hvordan vi kan lykkes. Ikke politikere som spiller på egen og andres frykt for at vi mislykkes.

Som det heter videre i leksikondefinisjonen: «De fysiologiske forandringer som oppstår under frykt setter kroppen i alarmberedskap, i stand til å klare en plutselig anstrengelse, som flukt eller angrep, men kroppens innsatsevne kan også bli lammet hvis frykten er for sterk.»

Dagens utsagn om frykt for barnas framtid er mindre oppsiktsvekkende enn Listhaugs tidligere uttalelser om godhetstyranni og gullstolbæring, men tankegodset er det samme: «De» er annerledes enn «oss», og vi skal ikke være blåøyde overfor den trusselen de utgjør.

• Få nyhetsbrevet vårt her: