JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han har nå skrevet bok om dette, ei bok som like gjerne kunne vært en del av pensum på Journalisthøgskolen. For flere av oss som har fulgt denne fortsatt nokså unge mannen (født i 1978) i intervju etter intervju på fjernsyn blir kanskje mest slått av hans avslappede stil, hans slentrende og nesten litt veslevoksne og naive måte å stille spørsmål på, en metode som ser ut til å fungere godt hvis målet er å få intervjuobjektene til å åpne seg. Og det er jo ofte en bra målsetning.

I boka drøfter Brenner en del eksempler fra sine mange intervjuer, både forberedelsene til intervjuene og gjennomføringen av dem – ja, vi får smakebiter på gjennomførte intervjuer, både gode og mindre gode. Brenner legger som mange dyktige intervjuere stor vekt på mye av rammebetingelsene for et intervju, altså mye av det som lyttere og lesere ikke nødvendigvis kjenner til når de leser, ser eller hører et intervju. Særlig er den såkalte settingen viktig – hvor intervjuet finner sted, og på hvilken måte. Han er mindre opptatt av ren intervjuteknikk – av typen åpne og lukkede spørsmål – men tar opp dette også på en forståelig og inkluderende måte. Dessuten er han opptatt av at det ofte kan være et misforhold mellom statusen til den som intervjues og den som intervjuer. Det ligger jo litt i sakens natur at det er den intervjuede som er kjendisen, den «opphøyde», intervjueren er et stykke under i rang. Personlig mener jeg nok at denne hierarkiske måte å tenke på er uheldig, men den er ikke mindre forståelig av den grunn. Å bli starstrucked eller lide av litt autoritetsfrykt er ikke uvanlig når du skal intervjue personer som er kjente og «store» i offentligheten. Et hensiktsmessig virkemiddel mot dette blir da ofte å bygge ned skillet uten å bli ufin. God forberedelse kan være ett av mange virkemidler i denne sammenhengen. For eksempel å sette seg godt inn i hva en forfatter har skrevet, lese hans og hennes bøker, før intervjuet finner sted. Samtidig er det viktig ikke å bli helt servil heller. Brenner har en del interessante refleksjoner rundt akkurat den faren – særlig når personer fra kongehuset skal intervjues.

Et annet godt råd, og som gjelder i all form for samtale, er å lytte. Den som ikke evner å lytte til hva den som intervjues sier, kan aldri stille meningsfulle oppfølgingsspørsmål. Og det gjelder her som i all annen journalistikk at du må være rask til å skifte fokus om noe utvikler seg litt annerledes enn du planla. Også det et godt argument for å lytte godt.

Planlegging og god forberedelse må likevel ikke føre til at intervjuet blir stivt og altfor programmert. Intervjueren bør styre samtalen – og gjerne styre den stramt – men dette bør helst ikke bli altfor synlig. Det skal også etableres en «kjemi» mellom to mennesker som skal prate sammen. Da gjelder det for intervjueren også å senke skuldrene. For det blir tross alt intervjueren som må bære ansvaret for at intervjuet eller samtalen fungerer – det er intervjueren som har arrangert det hele.

Boka er altså Brenners refleksjoner over egen praksis, den er basert på hans jobb som profesjonell intervjuer. Men det fine med boka er at mange av rådene også kan brukes i enhver hverdagslig samtale mellom mennesker. Og for all del: Ta undertittelen på dypeste alvor – svært ofte er det nødvendig å holde kjeft. Tausheten er en viktig – og ofte undervurdert – del av samtalen.

Hans Olav Brenner har skrevet ei interessant bok om et tema han har mange gode refleksjoner om. Samtidig er han ydmyk nok til å erkjenne at også han har mye mer å lære.