JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For alle oss som har opplevd trakassering på arbeidsplassen, som har opplevd at det ikke er noen spøk å snakke makta – også kalt ledelsen – midt imot, og som har opplevd de fleste av arbeidsgiveres og kollegers utfrysningsmekanismer, er det godt å se at nettopp disse opplevelsene ikke bare er dine.

Men samtidig er det trist at fenomenet manglende ytringsfrihet på jobben, skrinne kår for varslere, ikke ser ut til å blir bedre sjøl om det får et stadig mer merkbart fokus i de trykte mediene.

Amelies og Dahles bok tar for seg ni triste caser fra norske arbeidsplasser der verken arbeidsmiljøloven eller en rimelig normal anstendighet hos arbeidsgiver hadde gode vilkår. Hvorfor i all verden er det så vanskelig å komme fenomenet munnkurv på jobben til livs? Hvorfor går en relativt ullen og udefinert lojalitet foran evnen og viljen til å ytre seg om forhold som har forbedringspotensial? Antagelig er det fordi arbeidsplassen er minst like personlig for din arbeidsgiver – din sjef – som for deg sjøl. Og har du innvendinger mot hvordan saker og ting praktiseres der, hvordan jobben utføres, så går det kanskje mest inn på den som står øverst i pyramiden. Han eller henne tar det fort som kritikk av dem sjøl. Skjønt, det er ingen unnskyldning, bare en mulig forklaring. For den leder som ikke tåler kritikk, om den er aldri så personlig, bør nok snarest finne seg et annet verv i arbeidslivet.

Ovennevnte refleksjoner er mine og ikke bokas forfattere, men de er fint mulige å lese ut av boka. At ytringsfriheten i arbeidslivet har dårligere kår enn noensinne, er deres konklusjon. Og noe vi andre bare kan beklage.

Forfatterne avslutter boka sånn: «Å legge til rette for et godt diskusjonsklima virker å være i takt med tida, mens å legge bånd på ansattes ytringsfrihet i lojalitetens navn kan ses på som et kaldt pust fra fortida. Den moderne munnkurven ser ikke ut til å være så moderne.»

De ni sakene som boka belyser er hentet fra både offentlig og privat sektor, og fra store arbeidsplasser som blant annet Statoil, NAV, NRK, Widerøe og kommunesektoren. Ikke sjelden med det resultatet at den som ytret seg kritisk mot ledelse eller arbeidsplass, internt eller eksternt, på sikt måtte finne seg en annen arbeidsplass. For det er ofte sånn det går når du ytrer deg mot en og de fleste – det blir umulig å fortsette yrkeskarrieren der. Du anses som en løs kanon på dekk, et råttent egg – en illojal arbeidstaker. Løpet er på en måte kjørt.

Forfatterne av boka støtter seg en del på etablert makroforskning, særlig fra forskningsstiftelsen Fafo. Forholdene er verre i offentlig enn i privat sektor, kvinnelige ytrere får det vanskeligere enn mannlige.

Om ansatte føler behov for å si fra at noe er galt på arbeidsplassen, være seg arbeidsforhold eller annen HMS, så hjemler arbeidsmiljøloven at første steg er tjenestevei. Forfatterne av denne boka problematiserer denne veien. For tjenestevei forutsetter at vernetjeneste eller tillitsvalgte følger den som ytrer seg (og varslerne) hele veien fram til sjefen, og helst ikke viker en tomme. Vi har med situasjoner å gjøre der den tillitsvalgte må ha lest langt mer enn Einar Gerhardsens Tillitsmannen. Amelie og Dahle mer enn antyder at det fins tillitsvalgte som verken har lest arbeidsmiljøloven eller Gerhardsen – og som mer sniker seg bort i en krok og gjemmer seg der enn å ta tak i saken.

Og da er vi nok ved det verste en varsler eller en som har ytret seg kritisk på arbeidsplassen kan oppleve: Egne kollegers passivitet, mangel på støtte, innlevelse og empati. At det er vanskelig å få gjennomslag hos sjefen, opplever vel de fleste, det ligger ofte en rollekonflikt – ja, ofte også et klasseperspektiv – i akkurat det. Den må vi leve med i et arbeidsliv som fortsatt bygger på kapitalistiske prinsipper. I arbeidslivet, også det norske, er det fortsatt sånn at arbeidsgiver heter Kong Salomo og arbeidstakeren Jørgen Hattemaker. Antagonismen mellom arbeid og kapital lar seg ikke viske bort verken med Hovedavtalen eller arbeidsmiljøloven. Men når folk på linja, på samme nivå som deg, ikke henger med i svingene – men taler arbeidsgivers sak, da kan opplevelsen av svik være om lag den samme som under et streikebryteri.

«Moderne munnkurv» er ei bok alle med interesse for tilstanden i det norske arbeidslivet bør lese. At vi kanskje har ett av verdens beste arbeidsliv, og mer demokrati på jobben enn mange arbeidstakere i land vi absolutt kan sammenligne oss med, betyr ikke at vår virkelighet er rosenrød. Og for den som rammes av dårlig ledelse er den et sant helvete. Det kan du bare spørre Kirsten Laake om, tidligere ansatt i Statens Strålevern. Hennes historie er ett av bidragene i boka. Og et eksempel som slett ikke er til etterfølgelse. For arbeidsgiver.