Jeg registrerer at flere er ute og slakter forslaget fra Norsk Industri og Fellesforbundet om endringer i tjenestepensjonsordningen i Norge. Og det påstås at forslaget bryter med viktige faglige prinsipper. Dette synes jeg er lite gjennomtenkt. I stedet for å snakke om ti fugler på taket bør en heller gripe fatt i det som ligger der og se hvilken muligheter forslaget kan gi oss på sikt.

Fundamentet i norske pensjoner er folketrygden. Dette er en kollektiv og solidarisk ordning og som må bevares for alt den er verdt. Fra 1988 kom AFP, som skulle være første steg på veien mot redusert pensjonsalder til 60 år. Så langt kom vi aldri. I dag er AFP etablert som en påbygging av folketrygden fra 62 år og er livsvarig. Det er en god ordning, men har mange «hull» som må tettes. AFP skal gjennomgås i 2017. Tjenestepensjoner i privat sektor har alltid vært noe den enkelte arbeidsgiver selv bestemmer om han vil ha, eller for den del fjerne. Kun et fåtall av slike ordninger er tariffestet. Og alle forsøk på å få dem tariffestet innen NHO-området har mislyktes.

Ikke prinippielle

Jeg kan ikke se at fagbevegelsen har hatt så sterke prinsippielle syn på slike ordninger. Derimot har vi stadig vekk ment at ordningene har ytt for lite og at det som skal være med i beregningsgrunnlaget for pensjon har vært for snevert. Og vi har ment at de skulle være tariffestet slik at arbeidsgiverne ikke kunne endre dem ensidig.

Svært mange bedrifter hadde ikke tjenestepensjon overhodet. 600.000 arbeidstakere sto midt på 2000-tallet uten pensjonsordning. For å få en løsning på dette fikk vi myndighetene til å innføre OTP – obligatorisk tjenestepensjon. Dette sikret at alle arbeidsgivere ble forpliktet til å betale inn 2 prosent av den ansattes inntekt over 1 G i en tjenestepensjonsordning hvor utbetalingene skulle skje i minst 10 år. Et lavt beløp, og ingen livslang utbetaling, og langt fra det lovlige maksimumbeløpet på 7 prosent på inntekter under 7,1G. Men likevel en start som skulle videreutvikles. Det er så langt ikke gjort.

Jeg kan ikke med min beste vilje se hvilke faglige prinsipper som ligger i dagens ordninger som utredningen mellom Fellesforbundet og Norsk Industri bryter med. Den tetter mange av de hullene dagens ordning har, og den etablerer en modell som er enkel å bygge videre på. Det er en endring i hvem som skal betale for forvaltningen. Men gir endringen mer pensjon, må vel det vel være greit.

Etter min mening har forslaget mange fordeler:

• En lovfestet pensjonskonto hele livet sikrer en svært oversiktlig ordning.

• Pensjonskapitalbevis kan samles på den individuelle kontoen.

• Ved jobbskifte vil ny arbeidsgiver betale inn til den eksisterende konto.

• Den krever ikke balanseføring i bedriftenes regnskap.

• Arbeidstaker velger selv hvem som skal forvalte ordningen. Den ansatte blir den interessante for forvalteren, ikke arbeidsgiver.

• Utsikter for billigere administrasjon da bredere ordninger gir stordriftsfordeler, mer går da til ren sparing. Fagbevegelsen kan til og med etablere vårt eget tilbud. Er vi villig til å etablere et «nonprofitt» tilbud, vil dette bli en meget god medlemsfordel.

• Ansatte kan spare privat i samme ordning.

• Det kan såvel i sentrale som lokale forhandlinger vedtas at noe av oppgjøret skal gå til å finansiere høyere pensjonsinnbetaling fra arbeidsgiver. Eller arbeidsgiver selv kan beslutte det. Dette vil gjøre det lettere å få tariffestet innbetalingene.

• Ordningen kan (krever lovendring) mot premie utstyres med utbetalingsgarantier som garanterer livslange utbetalinger uavhengig av forvaltningen.

• Ordningen (krever lovendring) kan også utstyres med innretninger som kan gi høyere pensjon i bytte mot at ordningens innestående tilfaller ordningen fremfor arvingene.

• For at kvinner skal ha samme pensjon/innbetaling som menn selv om de lever lenger, kan dette ordnes ved at lov om innskuddspensjon tar høyde for at alle pensjonsordninger legger inn et kompensasjonselement.

• Får man i første omgang nå gjennomslag for at det skal betales inn allerede fra første krone, blir dette et riktig steg på veien.

Leif Sande,

forbundsleder i Industri Energi