JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«De urolige» er en tekst om et jeg og en hun – fortelleren veksler perspektivet – og en mor og en far. Den handler om mennesker som krever sin plass, tre mennesker som på sett og vis alle er et barn, som pukker på retten til å være det, men som neppe vil erkjenne akkurat dette.

Som leser kan vi sjølsagt forsøke å sette i parentes at vi ikke veit hvem Linn Ullmanns foreldre er, men lett er det ikke. For teksten insisterer på å være en fortelling der dette ikke er viktig, der det er datter, far og mor det hele dreier seg om – at dette har allmenn interesse utover ren sladder. Og sladder er det sjølsagt ikke, det er skjønnlitteratur.

«Når mamma sover, er det ikke lov å vekke henne. Hvis mamma sovner og så blir vekket, greier hun ikke å sovne igjen, og da er natten ødelagt, og ikke bare den natten, men dagen etter også, og natten etter der igjen, i det uendelige.» Dette er sjølopptatthetens essens i to setninger, dette kan vi lese i romanen, og det samme kunne antagelig vært skrevet om faren. Begge foreldrene er kunstnere, det skal også fortelleren bli. «De usynlige» er en slags kunstnerroman.

Det er barnet som forteller, det er barnet som ser. Perspektivet er både barnlig, naivt, veslevoksent, voksent og etterpåklokt. Ikke samtidig, men hver for seg. Dette gjør far og mor sjanseløse, de er i datterens vold – de er i hennes blikk og ute av stand til å forsvare seg. Faren er for øvrig dø, det er ikke moren. Det er samtaler med faren som egentlig er utgangspunktet for fortellingen, men moren får en stor plass hun også. Og hun kommer ikke spesielt heldig ut. I de sterkeste partiene lurer vi på om barnet i det hele tatt var ønsket, om barnet ikke bare er i veien. For moren er mye ute og reiser, hun pleier sin egen karriere, hun kan være sliten, nedbrutt og deprimert. Det er ingen gode vibrasjoner mellom de to. Samtidig er savnet stort – i hvert fall datterens.

Samtalene med faren er også relativt merkelige, ofte ligner de mer på to parallelle monologer. For også faren har sitt mønster han skal følge – ja, hans liv er fullt av vaner og rigiditeter – noe som til alt overmål tiltar jo eldre han blir. Og han blir gammel. En einstøing med en voldsom appetitt på kvinner lever sitt liv på den nærmest nakne ø, krever full oppmerksomhet og dyrker kunsten, særlig filmen og teateret. Etter som årene går blir han mer barnlig og sær enn noensinne. Likevel vil han beholde regien over sitt – og helst andres – liv. Sånn han alltid har gjort. Mens moren spiller sitt teater, ikke så rent sjelden i Onkel Toms hytte.

Som nevnt er det vanskelig å fortrenge det sjølbiografiske. På side 289 i den over 400 siders romanen kommer på sett og vis forfatteren helt ut av skapet, slett ikke krypende, men forklarende. «For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.»

Greit nok, dette er et litteraturteoretisk standpunkt det går an å diskutere. Det er klart det ikke bør være diskvalifiserende for å skrive denne typen litteratur at faren din heter Ingmar Bergmann, moren heter Liv Ullmann. Men det er pinadø ikke lett for leseren og glemme det helt heller. Enten forfatteren vil det eller ei blir denne kunnskapen med som nissen på lasset under lesningen. Det betyr ikke at teksten faller fra hverandre, verken som roman eller troverdig og interessant fortelling, det betyr bare at vi i vår svært så personfokuserte tid ikke klarer å distansere oss helt fra Se-og-Hør-perspektivet. Vi kan like det eller ikke, men sånn er det å være leser i 2016.

Hvor sjangeroverskridende denne romanen er, kan også diskuteres, Forlaget insisterer på det, jeg er i tvil. Men noen dårlig roman har Linn Ullmann ikke skrevet.