MERETE HOLTAN GARTÉ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

Erlen Angelo (foto)

Har du hørt om soppdilla?

Kirsti Mandal, organisasjonsleder i Norsk Arbeidsmandsforbund gjennom flere år, ser glad ut. Hun kommer til å etterlate seg en bit av både hjerte og sjel i forbundet hun følte seg hjemme i fra dagen hun trådte inn i kontorene for 21 år siden og ble tatt imot av daværende leder Arnfinn Nilsen – selve bildet på den store, kloke, trygge og storsinnede Arbeidsmanden, syntes Kirsti.

I januar fylte hun 60 år, og skrev på Facebook: «I vår kultur er alt det herlige og positive ved å bli eldre fullstendig undervurdert.» Kirsti er en av dem som gleder seg til å bli pensjonist. Tror hun.

– I forrige uke var jeg syk, var en hel uke hjemme og tenkte: «Herregud, skal det bli så kjedelig som dette?»

Arbeid er en velsignelse

Når Kirsti Mandal forteller om livet sitt, fra oppveksten på Lauvstad i Volda via forelskelse og jobb i Ørsta, Namsos og til slutt Oslo, er det som hun snakker om to personer: Den ene styrt av ansvarsfølelse og plikt, den andre av impuls og livsbegjær.

– Og så er jeg fryktelig sta. Stakkars foreldrene mine den gangen jeg bestemte meg for å slutte på realskolen.

Hun smiler, men det ligger en porsjon alvor bak valget. Skoleflinke Kirsti brøt ut av skolen og flyttet fra Lauvstad for å jobbe. Som 17-åring forsørget hun seg selv ved å sy undertøy på Konvallfabrikken i Ørsta. Siden fikk hun jobb i Televerket, på den tiden folk hadde telefonapparat med sveiv og trakk i den så det lyste i en lampe hos Kirsti på Rikstelefonen. Hun syntes det var spennende. Og har alltid verdsatt et godt dagsverk.

– Moren min var mye syk, og visste å sette pris på å få utretta noe. «Arbeid er en velsignelse» sa hun alltid. Og det har hun jo rett i.

Djerve valg

Både trangen til å jobbe og å kjempe for arbeidernes rettigheter har gjort seg godt synlig på Kirstis CV. Hun giftet seg med en trønder og fikk døtrene Trude og Silje. Flyttet til Namsos der 1. mai feires med like store hurrarop som 17., ble ferievikar i Opplysningssentralen og reagerte på at der var mange midlertidige ansettelser.

Dermed ble hun tillitsvalgt og leder for klubben, siden regionstillitsvalgt. Og i 1995, etter at hun hun ble skilt og hadde jobbet to år som forbundssekretær i Tele- og Dataforbundet i Oslo, fikk hun stilling som informasjonssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund. Det var full klaff.

– I Arbeidsmandsforbundet kjente jeg meg hjemme fra første stund. Det er noe med atmosfæren: Folk er avslappa, og det er ingen som betrakter deg ovenfra og ned.

Rett skal være rett

Kirsti bryter en ny bit av croissanten på bakeriet vi sitter på like ved Youngstorget. Setter pris på ordentlig håndverk, og har sørget for at vi gjør intervjuet på et sted der virksomheten har tariffavtale.

– Det er ikke alltid så lett å finne, sukker hun.

Etter 21 år i Norsk Arbeidsmandsforbund kan hun gå av med visshet om at hun har gjort en forskjell. Etter informasjonsarbeid fulgte plass i Utredningskomitéen, i den tiden forbundet staket ut en omfattende omorganisering.

– Det er alltid bruk for folk som kan føre pennen, sier hun beskjedent. I 2003 ble hun spurt om å bli organisasjonsleder.

«Jeg? Nei, det kan jeg ikke» var hennes første innskytelse. Men hun kunne, og hun kan. Er en racer på protokoller, er forbundets levende leksikon og har sørget for at rett skal være rett i alle år, inkludert kommaer og punktum i hver minste vedtekt.

«Kirsti er et språkpetimeter. Til ergrelse for noen, men en trygghet for meg», lyder beskrivelsen fra forbundsleder Erna Hagensen. De to har jobbet sammen i over 20 år, og det høres at Erna vil savne sin høyre og lojale hånd.

Kirsti må smile.

– Jeg legger meg borti alt, og har nok vært ganske plagsom … Men jeg er opptatt av rett språk og skikkelighet. Det er en viktig verdi i Norsk Arbeidmandsforbund.

Et lemen

Hun har ungpikeaktige spenner i lyse lokker, snakker mildt som en Peers Solveig og omtales som evig blid. Likevel var det en gang et medlem i Arbeidmandsforbundet som etter et møte med organisasjonslederen kom med et forferdet utrop:

«Det er et lemen der inne!»

Kirsti ler av historien, og husker den godt. En ansatt var blitt urettferdig behandlet, slik hun så det, og de ansvarlige skulle stå til rette. Selv om det var midt under lunsjen på et landsmøte.

– Jeg trampet inn, og fikk spørsmål om vi kunne vente til etter lunsj. «Nei. Nå!» sa jeg.

Som organisasjonsleder har Kirsti måttet stå i flere tøffe saker.

– Å gå fra å være tillitsvalgt til arbeidsgiver, var en stor omveltning. Man tar ikke et sånt verv med tanke på å være populær, sier hun, og råder de som står alene i konflikter:

– Sørg for å få hjelp. Selv lærte jeg mye gjennom samtaler med kolleger, og kom til dette: Så lenge jeg kan stå for det jeg har sagt og gjort og er trygg på at avgjørelsen ikke er tatt for å skade andre, kan folk mene og si hva de vil.

Kirsti har også Robert som støtte der hjemme, mannen hun giftet seg med i 2000 og for seks år siden overtok et lite gårdsbruk med. Hver uke siden har hun pendlet fra Bjugn til Oslo mandag morgen. Satt seg i det 19-seter store Fairchild Metro-flyet tilbake til Ørlandet fredag ettermiddag, og gått rett i badstua med ektemannen.

– Det er blitt en fast seremoni for oss. I badstua går vi gjennom ukas opplevelser sammen. Det er som en renselse for kropp og sjel, sier Kirsti.

Hekling og blandaball

Fra 1. mars kan hun sitte i badstua hver dag, om hun vil. Hun kan plukke sopp i sesong, mate småfuglene hver morgen eller lage blandaball med hjemmelaget saltflesk – svineribba fra jul lagt i lake – på kjøkkenet med utsikt ut over havet og skipsleia til Hurtigruta.

Hun kan også sy, hekle eller strikke, lære seg regnskapsføring så hun kan hjelpe mannen med dét, og få mer tid med de ni barnebarna, fire egne og fem i bonus.

– Og så skal jeg bli kjent i nærmiljøet, sier hun, og ser ikke bort ifra at det kan dukke opp et verv.

Kirsti liker også å stelle i hagen, og fortalte forleden mannen at hun hadde funnet en fin plass for en benk.

– Da lurte han på hvem som skule sittte der, og vi lo. Jeg er nok ikke laga for å sitte med hendene i fanget.

Samholdet

Hun vil ikke savne stresset på jobb, alt som skulle vært gjort i går og ansvaret for skjebnene hun ikke får gjort noe med. Men hun vil savne kaffekoppen med kollegene, og alt de bygde opp: Samholdet i Norsk Arbeidsmandsforbund, på tvers av bransjer, som hun mener har vokst i de to tiårene hun har jobbet der.

– Hjertet og sjela mi hører hjemme i Arbeidmandsforbundet, sier hun, og forteller om alle de som gjennom årene har stått på kontoret hennes og fortalt at de skal ut i pensjonisttilværelse. Noen skremt, andre fulle av forventning, enkelte bare lettet.

– Vi fødes, vi lærer å gå og snakke, begynner på skole, får vårt første kyss, får barn – tenk alt vi opplever for første gang opp gjennom livet, filosoferer Kirsti.

– Men nå starter det jo ikke noe nytt?

– Å jo! utbryter hun.

– Å bli pensjonist er en veldig stor overgang. Og det er jo noe nytt som starter.