ANNE MYKLEBUST ODLAND

anne@musikkultur.no

På innsiden av skjorten bærer Ivar Krogh Hovd med seg en morfinpumpe. Den sprøyter smertestillende til hjertet. Formen er variabel fra dag til dag, fra time til time, men ønsket om å gjennomføre korøvelse med Mannskoret står høyt. Tirsdagsøvelsene på Kampen Bistro i Oslo, med 25 godt voksne menn, er den siste faste aktiviteten musikklæreren og korlederen prioriterer i livet av jobb. Han har fått beskjed om at det er to til tre måneder igjen med liv.

– Jeg vil bruke den siste tiden jeg har til å dirigere Mannskoret, sier han.

Blir euforisk av korsang

Inntil nylig underviste Ivar én dag i uka på musikklinja på Rud videregående skole i Bærum, som har vært arbeidsplassen i 18 år. Nå har han måttet oppgi elevene. Det er koret igjen.

– Det smerter meg tungt at jeg ikke orker mer undervisning på Rud. Det har betydd så mye å få være sammen med videregående elever, ungdom som er på leit etter noe å fylle livet med, finne det som skal bli dem. Men det blir for langt å kjøre til skolen. Jeg kan ikke kaste bort så mange timer i bil til og fra Vestby. Nå er koret det eneste jeg har igjen av yrket.

– Hva er det med koret som gjør at du vil bruke den begrensede tiden din med dem?

– Det er noe eget med korsang og omsorgsfulle menn, hvordan man blir sett av hverandre. Det er ikke bare det musikalske, men oss sammen, samspillet, der alle må by på seg selv, være sårbare, være seg. Stemmen er instrumentet. Det er ikke noe annet å gjemme seg bak.

Ivar forteller at han gleder seg til hver øvelse, selv om ikke alle gangene er lystbetonte når han reiser hjemmefra. Men han vet at formen blir bra i løpet av øvelsen. Svulsten som klemmer vondt og minner ham på at han er sjuk, blir distrahert av sang.

– Jeg er nesten euforisk etterpå, hver gang. Høy på et vis. Da har jeg fått gjøre det jeg er best på, én gang i uka. Før jeg ble sjuk, åpnet jeg gjerne en flaske rødvin hjemme etter korøvelse. Nå er det hjem for å ta medisinene og drikke et glass saft, sier Ivar.

• Følg oss på Facebook og Twitter

Mannlig fellesskap

– Det absurde er at han gir oss energi, sier en av herrene i koret.

Koret er i gang med oppvarmingsøvelser. Mannlig klang blander seg i runde vokaler, og Ivar leder energisk det hele. I rekkene sitter bandmusikere og rockere. Som styreleder og førstebass Ask Brantenberg Cold beskriver dem:

– Vi er en gjeng sulliker som har et mannlig fellesskap med kor og gjerne en øl, som synger rock, punk og en og annen klassisk komponist, sier han.

Det var Dumdumboys-vokalist Prepple Houmb som startet det hele for snart femten år siden. Ivar kom inn som dirigent for ca ti år siden og har arrangert mange av låtene.

– En av statuttene til koret er at vi skal synge i hverandres begravelse. Ivar er ansatt av oss, så han omfattes ikke av statuttene egentlig. Men det er klart, vi skal synge i hans begravelse. Vi har lagt opp til det, sier Ask stille.

Far følger

Mennene øver på Vreeswijks Balladen om Herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind, når døren til salen går opp, og faren til Ivar kommer inn. De stopper syngingen og roper taktfast og applauderende «fatter, fatter!» Far Lasse Hovd setter seg ved siden av koret og følger med, smiler til hver tone og synger på noe. De siste månedene har han fulgt sønnen til korøvelse. Han er fast sjåfør til og fra hjemstedet Vestby, ettersom Ivar har fått kjøreforbud.

– Jeg ser at han får en veldig energi av å lede koret. I dag var han slakk da jeg henta han, men jeg merker at det skjer noe i løpet av øvelsene, sier Lasse og legger til:

– Det er veldig fint å få følge ham, og så har vi har en fin stund sammen i bilen, sier han.

Hysj! Ta hensyn.

Korøvelsen går som vanlig. Oppvarming, klangarbeid, innøving, og innimellom litt småsnakk blant herrene. Ivars myndige røst får dem på sporet igjen:

– Hysj. Ta hensyn! Dere har ikke dårlig tid, men det har jeg, sier han og instruerer videre.

Ivar har korledelse hovedfag fra Musikkhøgskolen og har vært knyttet til kor hele livet. I mange år sang han i Oslo domkor. Oppførelsen av Beethovens Missa Solemnis midt på 1980-tallet står som en milepæl i livet.

– Det var gjennom korsang jeg selv fant musikken i barndommen, sier han, og blir blank i blikket.

Moren var sanger i Oslo filharmoniske kor, og Ivar diltet med. Han hørte dem synge Verdis Requiem i Universitetets aula. Dies Irae gjorde voldsomt inntrykk. Han var seks-sju år gammel, og ble tatt av musikken.

– Og så står jeg igjen med denne rølpete forsamlingen til slutt i livet, som har tatt i mot meg, også når jeg er sjuk. Det er godt.

Øvelsen slutter slik den alltid gjør, med at mennene synger flerstemt: «Når venner fra hverandre går, de sier: Vi sees igjen».