Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ikke bare skriver han solid krim i nærheten av thrillersjangeren, han skriver godt og levende om samfunnets lyse og mørke sider også. I «En femte årstid» er han som vanlig på Romerike – aldri langt fra Lillestrøm. En nedlagt takpappfabrikk danner mye av kulissene denne gangen, en fabrikk som er lett gjenkjennelig for de av oss som er vokst opp i området. Det handler om fire ungdommer som eksperimenterer med det meste sånn ungdommen ofte gjør. I dette tilfellet får det imidlertid katastrofale følger. For ingen av ungdommene er uten historie, de har sine foreldre som også har vokst opp i bygda, som også har jobbet på fabrikken. Og en gang, den gangen VM-finalen i fotball mellom Nederland og Argentina ble spilt i 1978, skjedde det noe på denne fabrikken som aldri ble glemt. Det danner bakteppe for hele Damhaugs story og intrige som er både spennende og blodig.

Første delen er skrevet nærmest som en ungdomsroman der forfatteren treffer en ungdommelig tale- og væremåte som det står respekt av. Dette burde være et glimrende springbrett for å lede de litt yngre leserne inn i Damhaugs litterære univers. For om ikke de voksne helt overtar scenen etter hvert, trekkes både foreldre og politiet inn i storyen, en story som holder koken til siste punktum er satt.

Bjørn, faren til Ann, den ene av ungdommene, er nemlig politimann av yrke. Da datteren forsvinner på mystisk vis og et par av hennes venner blir funnet døde, klarer han naturlig nok ikke å la andre ta seg av saken. Han fisker mot mange advarsler i rørt vann. Ikke med like stort hell hele tiden. Men om det ikke blir politietterforskning etter boka på politihøyskolen, blir det jo spennende litteratur av sånt. Og som ekstra krydder i dette romeriksuniverset befinner det seg en temmelig bisarr og gal morder som nylig er sluppet ut av fengsel etter at han for over ti år siden drepte kona si under ganske tvilsomme omstendigheter. Enstøingen Frank Nitter er ikke som de fleste av oss andre. Og liket av kona som han drepte i sin egen sønns påsyn er ikke en gang kommet til rette.

Oppskriften på en thriller du ikke klarer å legge fra deg er å skape et univers der frykt blir hovedingrediens. Hva skjer nå? Hvem drepes neste gang? Hvem står for tur? Og rekker morderen fram før politiet?

Damhaug klarer å holde spenningen oppe hos leseren over nesten 600 sider. Sånt er alltid godt gjort, men denne gangen skyldes det mindre at vi ikke skjønner hvem som er skurken på et relativt tidlig stadium. Her snakker vi om hvordan udådene er begått og hvorfor – mer enn om hvem som har begått dem. Med et sånt plot kan den mest drevne krimleser fort begynne å kjede seg. Om da ikke forfatteren skriver så godt, så litterært spennende, at du fortsetter likevel. Og det er nettopp det Damhaug gjør.