LEIF MARTIN KIRKNES

leif.kirknes@lomedia.no

KNUT VIGGEN (FOTO)

knut.viggen@lomedia.no

Når Nettverk møter Walter Haugland kommer han drassende på en grønn søppelkasse.

– Ja, den skal egentlig stå et annet sted. Unger, ikke sant. Må jo rydde opp litt etter dem av og til.

Vi befinner oss på Dælenenga idrettspark, på toppen av Grünerløkka, et sentrumsnært område i Oslo. Det er tidlig på ettermiddagen. Sola steiker, og ute på det grønne gresset er to-tre små gjenger i 9-12-årsalderen i gang med å drible, sentre og skyte mål. På et bord sitter en annen ung gjeng og spiller kort.

På arbeid

Walter tilbrakte mye av natten på arbeid for Caverion, der det var et UPS-skifte som skulle vise seg og ikke gå helt etter planen. Likevel er Walter tilbake på Dælenenga stadion i dag også, frisk og rask, for å ta forefallende selvpålagt frivillighetsarbeid på vegne av Grüner Fotball IL.

– Jeg er jo nesten like mye her som jeg er hjemme, eller mer. Det går som regel greit i hjemmet, selv om det er litt på vippen. Samboeren min er ikke like ivrig på idrettsfronten, men er selv veldig engasjert som menneske, så hun har stor sympati for det jeg driver med.

LØKKAKLUBBEN: Walter Haugland ble aktiv i Grüner Idrettslags fotballavdeling i 1997, da sønnen var 6 år.

Knut Viggen

Gjør det meste

For at de unge skal få skyte ball og kanskje en dag oppnå drømmen om å spille for store, internasjonale ligaer trengs sånne som Walter. Han gjør det meste. Bortsett fra det kommunen gjør selv – selv om han av og til gjør det også, når kommunen er for langsomme med å få det gjort. Om vinteren må han brøyte snø, for eksempel. Men det er hyggelig; da hender det de unge som vokser opp her midt i bygryta i tigerstaden kommer bort og takker for at de får muligheten til å spille fotball selv om ski kanskje hadde vært et mer naturlig valg for sesongen.

– Hva er det som driver deg?

– Jeg har egentlig alltid vært frivillig. Oppflaska i ungdomslag på Askøy. Tillitsvalgt i Vestsiden i sin tid. Fagforening. Alltid vært frivillig.

Lettere å fikse enn å orge

Han har kontakter han kan be om bistand til ulike gjøremål, men finner det ofte lettere å gjøre ting sjøl. Det tar mer krefter å organisere aktiviteten enn bare å gjøre det hele på egenhånd. Et klassisk eksempel er kiosken, som han renoverte her forleden. Egentlig hadde et av de lokale lagene sagt de skulle fikse den, men så kom vinteren og ingenting skjedde. Og så skulle den åpnes igjen til våren, så da var det bare å ta saken i egne hender, påpeker Walter, uten å sukke eller trekke på skuldrene. Den ble unnagjort rundt påsketider.

Ellers er det dugnad en gang om høsten og en gang om våren, og der møter mange opp. Men det blir gjerne med dugnaden, ifølge Walter.

– Det er greit å få foreldrene med på dugnad, men vanskelig å få dem som faste støttespillere, sier Walter.

Nok å ta seg til

Han har jobbet i samme bedrift i hele sitt yrkesliv, men selskapet har skiftet navn flere ganger og bærer nå navnet Caverion. Walter er opprinnelig fra Vestlandet, der han jobbet som telekommontør med automatisering, før han ble tillitsvalgt. Han har også vært aktiv på fotballbanen. Han spilte på Vestsiden der han som venstrebent kunne traktere alle posisjoner på venstre siden av banen, fra midten og frem. Mens han reiste rundt og automatiserte telefonsentraler på 70-80-tallet spilte han også halvannen sesong i Balestrand, men her pådro han seg en kneskade.

IKKE LEDIG AREAL: Walter skulle gjerne sett flere fotballtilbud i området, men det finnes ikke ledig areal midt i leilighetssprengte hovedstaden.

Knut Viggen

Også oppmann

Til Grünerløkka flyttet han i 1983, hans daværende kone hadde familien sin her. Og så ble han aktiv i Grüner Idrettslags fotballavdeling i 1997, da sønnen var 6 år. Det begynte med en fotballskole, han ble så valgt inn i styret til fotball-avdelingen i idrettslaget, og har etter det hatt det meste av verv man kan få der.

Og nå, i 2016, vel 19 år senere, er 61-åringen fremdeles svært regelmessig innom både for å fikse forefallende saker og ting, og som oppmann for B-laget til Grüner Fotball, et lag som for øvrig har avansert de siste fire årene, samt som nestleder i styret av nevnte fotballklubb.

Vasking av drakter og purring på kontingentbetaling følger med. Det er nok å ta seg til.

– Jeg drar fra jobb og kommer med firmabilen hit nesten hver dag klokka fem. Jeg er på hils med veldig mange av de små, men det er vanskelig å huske alle navnene. Mange av dem er gode talenter.

Trangt

Det er trangt å være fotballklubb midt i storbyen. Walter skulle gjerne sett flere fotballtilbud i området, men det finnes ikke ledig areal midt i leilighetssprengte hovedstaden. Det er muligens plass til en bane til ved siden av banen som allerede finnes på Dælenenga, men i så fall må både tribune og klubbhus ofres. Det er det kanskje verdt, men det verserer litt uenighet rundt Dælenengas fremtid. Bymiljø-etaten ønsker å rive klubbhuset og bygge ny flerbrukshall. Byantikvaren ønsker å verne klubbhuset.

Konsekvensen av å være eneste fotballbane i området er at folk som ikke spiller for Grüner fotballklubb tidvis finner seg til rette på kunstgressmatta når hjemmelaget skal ha trening.

BANEPLANER: Det er muligens plass til en bane til ved siden av banen som allerede finnes på Dælenenga, men i så fall må både tribune og klubbhus ofres.

Knut Viggen

Pondus

– Det hender uorganiserte kommer inn og tar plass, og det er ofte litt trøbbel for dem som er organisert å finne roa. Men jeg blir veldig respektert her, og merker at de uorganiserte trekker seg unna når jeg kommer med pondus, sier Walter og plukker opp en halvspist pose med boller som har ligget henslengt på bakerste rad på tilskuerbenken. Han bærer posen ned mot søplekassa og legger den der den hører hjemme.

Det blir ikke mye tid til hobbyer utover Dælenenga idrettspark og Grüner Fotball, men Walter og samboeren har en hytte i kolonihage de kan dra til for avveksling, hvor Walter kan klippe gresset og buskene mens samboeren tar seg av det mer finbotaniske. Og så hender det han fremdeles sparker litt ball selv, sammen med jevnaldrende i området.