Sissel M. Rasmussen

'Jeg kommer fra Iran' heter boka Lily Bandehy (54) har skrevet. Selv vil hun ikke bli spurt om hvor hun kommer fra. - Hvorfor liker du ikke å bli spurt om hvor du kommer fra? - Fordi da får jeg plutselig på en måte et slag i fjeset,  'jeg hører ikke til her - jeg er ikke norsk'. Hvis du sier: 'Du snakker med en annen aksent…?' Så vil jeg si til deg: 'Jeg kommer fra Shiraz. Hovedstaden i det gamle persiske riket, der hvor de gule rosene kommer fra. Jeg kommer fra Iran'.   I boka forteller Lily om sin egen oppvekst, om sin far og sin mor, om islam, om en mistet ungdom, politisk opprør, flukten fra Iran og møtet med Norge. Til tross for alle vanskeligheter i hjemlandet, syns Lily det er vanskeligere å leve i Norge enn i Iran, selv etter 15 år. - Hvorfor er det slik? Er ikke Norge et godt land å leve i? - Jo, Norge er bra, på mange måter. Ikke minst for kvinner. Men ensomheten er så stor i dette landet. Dere kjenner ikke naboen. Dere må ringe før dere besøker hverandre. Det passer ikke, hvis huset ikke er ryddig, eller hvis noen ikke er helt frisk. Menneskene har masker på seg og er redd for å vise det som er bak. Og så blir dere syke av å holde alle følelsene skjult hele tiden.

De fire første månedene i Norge satt hun mye i parken og studerte ansiktene til menneskene som gikk forbi. Hun syntes alle så ut som de hadde glassøyne, de reflekterte ingen følelser. Etter 15 år sliter hun fremdeles med å finne kodenene, og det handler ikke bare om språk, men minst like mye om form.

Lily Bandehy

er psykiatrisk sykepleier, og jobber hver dag med pasienter som ikke helt takler hverdagen. Hun forteller om alt for mange unge mennesker som skader selv for å slippe de indre smertene. Debutanten får stadig telefoner hjem fra mennesker som har lest boka hennes. - Ei jente ringte og fortalte at hun ikke hadde sett naboen sin på lenge, en gammel mann som alltid pleide å komme ut i hagen. Etter å ha lest Lilys bok, ringte hun på hos naboen for å høre hvordan det sto til. Kona åpnet døra. Hun var blitt enke for seks måneder siden. Hun ga Lily rett. Lily mener at vi har mistet noe vesentlig på veien mot rikdom. Selv har hun opplevd både rikdom og fattigdom. - Jeg ser to samfunn, det muslimske Iran og det kristne Norge. Det er det samme overalt, rikdom skaper overfladiske samfunn. Kapitalismen som vokser og skaper samfunn av ensomme eldre og selvskadende unge. I imperialismens vold mister menneskene seg selv, sier Lily Bandehy. Hun sier det uten store fakter, konstaterer det bare på et vis, at slik er det blitt.

Lily er minstejenta

, og farens lille øyesten. Hun fikk lov til det ingen av de andre seks barna fikk lov til. Hun sprang rundt over alt hvor hun ville, fikk lese alle bøker som fantes i borgen der familien bodde. Hun bar ikke skjerf eller slør. Faren var lensmann og hadde en viktig stilling i landsbyen. Selv om han var analfabet, var han høyt respektert. 'Min far var muslim og ba fem ganger om dagen'. Det er ikke islam som undertrykker kvinnene, men det er prestene som driver religionsmisbruk, skriver Lily. - Min far misbrukte aldri sin makt. Selv har hun vært ateist i mange år, men har funnet tilbake en tro på Gud, uten at hun ønsker å bekjenne seg til noen religion. Prestenes maktmisbruk tok fra henne troen på islam.

Moren fødte 15 barn

. Sju av dem vokste opp. Hun var en sterk kvinne som styrte hus, hjem og tjenere, en kvinne med egne meninger som kjempet for at alle barna skulle få utdannelse. Eldstebroren til Lily var aktiv i kommunistpartiet, og ble til slutt arrestert. Faren solgte deler av eiendommen for få penger til rettssak og bestikkelser for å redde sønnen. Tett fulgt av tre år med tørke. Da regnet igjen velsignet åkrene, ble avlingen satt i brann og livsverket gikk opp i røyk. Etter farens konkurs ble det nesteldste bror som overtok ansvaret for å forsørge Lily og den yngste broren. Han mente at kvinner ikke var likeverdige, og hun forteller om fysisk avstraffing, slag og vold. - Jeg tror all oppmerksomheten og kjærligheten førte til sjalusi, sier Lily. Han beseglet Lilys skjebne, som 15-åring, ved å gifte henne bort til en velstående mann. Lily forteller oss alt dette, for hun vil at vi skal vite om en barndom med stor frihet, livsglede og foreldre som praktiserte sin religion uten undertrykkelse.

Hun fikk utdannelse

, og hun sloss mange ganger for å beholde jobbene sine som førskolelærer. Etter hvert ble hun politisk aktiv og deltok i opprøret mot sjahen. Da ayatollah Khomeini vendte tilbake til Iran, ble revolusjonen til et skifte fra en diktator til den neste. Lily kom på lista til 'svartskjortene' - de som drepte motstandere av regimet.     - Men iranerne lar seg ikke knekke. Mange kvinner er politisk aktive. Shirin Ebadi fortjener Nobels fredspris, mener Lily.

Lily sendte den

eldste sønnen sin ut av Iran, i et desperat forsøk på redde ham fra å bli Khomeinis soldat i krigen mot Irak. Den desperate flukten endte tilfeldigvis i Norge gjennom FN, etter et lengre fengselsopphold i Bangladesh. Lily, de tre sønnene og mannen forlot Iran to år seinere. Møtet med asylmottaket betydde lange dager og mye usikkerhet. - All usikkerheten, språkproblemene, uvirksomheten, er forferdelig. Det må bli konflikter av slikt, sier Lily og skjønner ikke hvorfor de som bor på mottakene ikke kan delta mer i driften, gjøre nytte for seg, slik at tilværelsen ikke blir helt meningssløs. Drømmen om å bli lege la Lily fra seg, men valgte sykepleierutdanning i stedet. Etter mange turbulente år i ekteskapet valgte hun også skilsmisse. Å være alenemor til tre barn, studere og jobbe samtidig, er ikke enkelt for noen, og slett ikke når du ikke har noe nettverk rundt deg, med venner eller familie. Hun tok natten i bruk. Sov minst mulig. Den eneste muligheten til å lese, og barna måtte passe på hverandre, mens mamma sørget for at de fikk noe å leve for.

Språk er ikke bare

ord, men en mengde uttrykk, også på norsk. En kollega sa til henne en dag: 'Jeg har en høne å plukke med deg'. Lily skjønte ikke noe av det, men kollegaen forklarte tålmodig. Da de var ferdige med diskusjonen, sa Lily 'Er du ferdig med å plukke høna di?' Å være arbeidskollega, eller medstudent er ofte annerledes i Norge enn det Lily var vant til. Som student ble hun ofte oversett, helt til hun kunne skilte med gode karakterer i anatomi. Som arbeidskollega har hun opplevd å bli godt mottatt, vist varme og ansvar - til avstand og usynliggjøring.

 Å bo i et land

som i utgangspunktet ikke er det landet du ble født i, vokste opp i, der hvor du har dine nærmeste og kjære, landskapet, luktene, smakene, vil alltid skape savn. Men vanskeligst er kanskje at du mister tilhørigheten. Etter år i utlendighet hører du ikke lenger til der du kom fra, og du hører ikke til der du er. - Da jeg var tilbake i Iran, følte jeg meg fremmed der også, jeg savnet Norge, til og med den jævlige snøen. Og jeg lurer på om tapet er evig, om straffen er evig for å forlate min kultur, og for at jeg trodde på politiske idealer. - Hva mener du så  om det norske demokratiet? - Norge var et sosialdemokrati, Arbeiderpartiet var et symbol for arbeiderklassen, men etter hvert er partiet blitt preget av kapitalismen, og avideologisert. Samfunnet kapitaliseres. Partiene som skal kjempe for arbeiderne går i retning av å beskytte eierinteressene. Folk mister flere og flere av de rettighetene arbeiderbevegelsen bygde opp etter krigen. - Hvis vi kaller oss sosialister, må vi være klar over hvilke klasse vi forsvarer. Hvorfor gjør ikke de politiske partiene jobben sin, forteller folk tydelig hva de står for, forteller folk hva som egentlig skjer i Irak, i Iran, i Afghanistan? Hvorfor reagerer ingen mot presteskapet i Iran, hvorfor demonstrerer ingen mot det USA driver med i Irak nå? Du kan ikke skyte folk i hjertet for å lære dem demokrati.  

Men hun tror

sosialismen kommer tilbake - sterkere enn før. Lily Bandehy er fremdeles engasjert, selv om hun ikke er medlem av noe politisk parti. - Hva med pressens ansvar for å informere? Hun fnyser. - Norsk presse irriterer meg. De er mer opptatt av Ari Behns farge på slipset enn hva som skjer i verden. I en nyhetssending brukte de ti minutter på en skiløper som brakk beinet og to minutter på alle utenlandsnyhetene. Journalistene svikter sitt yrke, imperialismen bestemmer hva som selger - illusjoner selger - kjærester, pupper, vekt. Selv om jeg ikke forstår fransk, får jeg med meg mer om det som skjer i verden på fransk tv enn gjennom norske nyhetssendinger. Massemedia doper folk og påstår at det er det folk vil ha  - de virker som vival - for de skal jo selge seg selv. Nøytrale journalister skaper et nøytralt samfunn, som fører til egoisme og likegyldighet. Det er farlig, fastslår Lily. 'Du skal ikke tåle så inderlig vel…' Den første boka Lily kjøpte i Norge, var av Arnulf Øverland.

Vennskap er heller

ikke det sammen her, som det Lily er vant til, mener hun. Her avtaler man på forhånd, man beskytter seg og det passer ikke. Men en tur til Tromsø endret litt på Lilys oppfatning. Hun ble tatt imot på en annen måte: 'Her er soverommet, der er badet, håndklærne, her er kjøkkenet. Jeg er ikke flink til å lage mat, men du kan lage det du vil, og dette er ditt hjem når du er her'. - Jeg har aldri følt meg så hjemme noe sted etter at jeg kom til Norge! Jeg ble ønsket velkommen. Slikt kan man føle, sier Lily.

Så la oss håpe at vi gir så mye at Lily kan føle en tilhørighet. Til snøen, til luktene, lydene og vennskapene. Så tapet over hennes egen kultur ikke blir evig.