Anne-Grete Lossius

Den meget engasjerte damen innrømmer at hun nå begynner å få ”litt hetta”.

– Det er spesielle vilkår knyttet til et slikt stipend. Vi må søke om å få beholde stipendiet hvert år. Vi må rapportere hva vi driver med, sier hun.

Mye å ”snuse” på. Men det hindrer henne ikke i å ha framtidsvyer.

– Jeg har en del småtemaer jeg skal snuse litt på. Blant dem Herman Major, den fremste skytshelgenen i psykiatrien. Han skrev utkastet til den første sinnsykloven her i landet, rundt 1850.

– Han er det fremste humanistiske ikonet, men hva drev han egentlig med? Det er det ikke skrevet noe om, sier Blomberg.

Selv har hun skrevet flere fagbøker om overgrep i psykiatrien og om de psykiatriske institusjonenes historie.

I tillegg har hun skrevet flere barne- og ungdomsbøker, og fagbøker med utgangspunkt i Midtøsten og Palestina.

– Palestina-temaet er jeg ikke ferdig med, sier hun tankefullt. Hun legger til: – Noe er riktig i denne verden, mens noe er veldig ”gæli”.

Stolt av stipendiet. – Jeg skal få til mye om jeg slipper å jobbe ”A4”, smiler hun. For det er ikke hennes stil. Hun må jobbe når gløden gjør sitt inntog.

Vi treffer Wenche Blomberg på en kafé i Oslo. Ei voksen dame (64 år) som har utrettet utrolig mye spennende gjennom livet. Men som også har hatt det tøft til tider.

Med røyken i den ene hånda og kaffekoppen i den andre, forteller hun at hun har vært ”løsarbeider” ved Universitetet i Oslo i 15 år.

– Universitetet drives av løsarbeidere, fastslår den frittalende damen.

Det var Liv Finstad, forsker og styreleder ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, som søkte om stipendiet for henne for to år siden. Flere professorer underskrev søknaden. I fjor kom hun ikke med, men altså i år. Et stipend som henger svært høyt, og som hun er stolt av å motta.

Ville ikke bli Ap-medlem. Blomberg jobbet i Sel kommune i Gudbrandsdalen før hun flyttet til Oslo for å studere. Den første formelle utdannelsen hun skaffet seg, var som journalist. Men noen fast jobb fikk hun ikke – hun var nok for åpenhjertig.

– Jeg søkte på en ledig jobb i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Men jeg sa at jeg ikke ville være medlem av Arbeiderpartiet. Jeg fikk ikke den jobben.

Så bar det videre til Bibliotekhøgskolen og videre til Deichmanske bibliotek. Men det begynte å krible i beina igjen, og hun havnet på Otta og fikk jobb som kultursekretær.

Men dette var ikke nok for den allsidige damen. Hun begynte på et nytt studium. Denne gangen utdannet hun seg til kriminolog.

– Jeg finner stadig på noe nytt, og er ikke ferdig ennå, smiler hun.

Overgrep. Psykiatrien engasjerer henne voldsomt.

– Jeg skrev hovedoppgave om ”Karoline og vitenskapen” (1993), som handler om et enkeltkasus rundt forrige århundreskifte. Deretter gikk jeg løs på historien enda lengre bakover, og fikk etablert en oversikt over behandlingen av det mentale avviket helt tilbake til reformasjonen og fram til medisinerne overtok. Det ble boka ”Galskapens hus – internering og utskilling i Norge 1550-1850” (2002). Jeg fikk det ikke til å henge på greip at livssmerter ble behandlet med medisin, sier hun. Og legger til at slik er det i dag også.

– De drysser kjemikalier over et problem for å få det til å se ut som om det ikke er noe der.

Blomberg forteller videre at folk med mentalt avvik etter hvert ble skilt ut fra tvangsanstaltene og plassert i egne institusjoner. På slutten av 1700-tallet ble det opprettet såkalte dollhus (sinnssykehus) flere steder. Hun forteller litt om historien til Mangelsgården og ”Prinsenkvartalet” i Oslo, hennes neste forskningsprosjekt.

– Først var Mangelsgården arbeidsanstalt. Så fikk de problemer med folk som hadde mistet styringen. Derfor ble et dollhus opprettet i den bakerste fløyen.

Kjemper for fredning. Mange av de historiske bygningene ligger der intakt. Men nå er kvartalet under press på grunn av en privat reguleringsplan fra Thons eiendomsimperium. Blomberg har kjempet lenge for å få fredet området.

– Ennå er ingen ting avgjort. Byantikvaren legger nå siste hånd på verket, så skal Riksantikvaren si sitt. Kampen står nå!

Hun har mange planer for området.

– Her kan det etableres mange småskalavirksomheter av forskjellig art. Området kan få nytt liv.

– Det er en dårlig idé å la eiendommen gå over til én institusjon eller bedrift. Mangfold er viktig. Det vil motvirke det gamle stigmaet som har hvilt over kvartalet, sier hun.

Mer lesestoff om ”Prinsenkvartalet” ligger på: www.jus.uio.no/ikrs.

Allsidig dame. Blomberg har utrettet mye – så mye at det ikke er nok spalteplass til alt sammen. Hun har vært aktivt med i organisasjonsarbeid i 50 år, og er selvsagt NTL-medlem.

– Jeg har drevet med alt – fra idrettslag til borettslag. Jeg innførte karate i Nord-Gudbrandsdalen da jeg bodde der. Det er jeg stolt av!

Hun har også vært med i Turistforeningen i over 25 år, og der startet hun verdens eneste fjellbibliotek for barn.

– Jeg var også lenge med i dugnadsgruppa. Du aner ikke hvor mye stein jeg har båret!

Nå bretter hun ermene opp og starter på ny frisk med nye utfordringer.

Statsstipendiat er en norsk stilling som etter søknad og innstilling fra Kulturdepartementet tildeles av Stortinget gjennom statsbudsjettet.