Anette Hobæk Ravnsborg

ahr@lomedia.no

Aksjeloven angir at det er generalforsamlingen som er øverste myndighet i selskapet. Der har alle aksjeeiere lov til å møte, og der legges selskapets overordnede strategi. Generalforsamlingen velger også styremedlemmer. Staten har dermed full anledning til å være premissleverandør i strategiarbeidet. De kan med sine store aksjeandeler også være med å velge folk som de mener kan videreføre dette i selskapets daglige drift. Det samme har selvfølgelig også både Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen i sine selskaper. Hvorfor kan det da virke som private aksjeeiere får mer gjennomslag for sine meninger enn det staten får for eksempel når det gjelder lederlønninger? Velger de sine folk med mer omhu?

Lettere for Røkke

Delvis, mener Stein Reegård, leder av LOs samfunnspolitiske avdeling.

– Det er nok lettere for Røkke eller Rimi-Hagen å være mer direkte, om jeg kan si det sånn. Det er nok vanskeligere for regjeringen å gå inn å styre i enkeltsaker fordi det blir mer offentlig oppmerksomhet om det. Når det er sagt finnes det måter å få viljen sin på uten at man behøver å skrive innlegg i avisen om det, sier Reegård.

Han har fulgt debatten om statlig eierskap i lang tid, og har selv bakgrunn fra politisk ledelse både fra Nærings- og administrasjonsdepartementet. Han mener regjeringen har blitt mye mer profesjonell med årene, og at eierskapsmeldingen i 2006 var et skritt i riktig retning.

– Men det er fremdeles et stykke å gå. Regjeringen må bli flinkere til å rekruttere og skolere styrerepresentanter. Det står mye bra i eierskapsmeldingen, men det gjenstår litt på utøvelsen og evne til å gjennomføre det, sier Reegård.

Profesjonelle eiere

Reegård mener det fint er mulig for staten å være en aktiv eier, mer på linje med andre eiere.

– Det er vel ingen som tror at ikke Røkke snakker med sine styrerepresentanter. Da må staten kunne snakke med sine, sier han.

– Hva er da grunnen til at man ikke får mer gjennomslag?

– Det er jo opp til de ansvarlige i selskapet å følge de regler og retningslinjer som er lagt. Det er begrenset hvor mye statsråden kan terpe på dette. Giske vil også få gjennomgå i det offentlige om han legger seg for mye opp i hvordan driften av selskapene er, sier Reegård, men viser til at bildet ikke er svart-hvitt.

– Statkraft er eksempel der en valgte å bytte ut styreleder for å bedre samarbeidet, sier han.

Men det kan også være et problem om styrerepresentantene blir for politiske, mener Reegard.

– Da risikerer vi at de blir byttet ut med en gang det blir et regjeringsskifte. Det blir for uforutsigbart og noe selskapene ikke er tjent med, sier han.