Anette Hobæk Ravnsborg

ahr@lomedia.no

Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

Om staten skal eie norske bedrifter, og graden av dette eierskapet er viktige politiske spørsmål som skille høyre- og venstresiden i norsk politikk. Da Bondevik II-regjeringen satt ved makten, fikk de godkjent nedsalg i flere bedrifter. Da de rødgrønne overtok i 2005, ble det satt en stopper for dette. Siden har blant annet Fremskrittspartiet frontet at staten bør selge seg ut av Statkraft. Seniorforsker Jon Erik Døvik ved Fafo mener det er på sin plass å stille spørsmål ved et prinsipielt standpunkt om at staten bør selge seg ut.

– Et slikt standpunkt fordrer perfekte markeder. Ofte er det uklart om det finnes private eiermiljøer med tilstrekkelig kompetanse og finansielle muskler. Skal man da bare selge for å selge, spør Fafo-forskeren.

Pragmatisk og fornuftig

Han påpeker at det er mange grunner til at staten har blitt en så stor eier. I enkelte tilfeller er grunnen historisk, som for Telenor. Det var praktisk at alle hadde samme telefonlinje, og dermed var det opprinnelig tekniske årsaker til at det ble monopol. I tillegg har det historisk sett ikke vært noen stor kapitalistklasse her i landet, slik for eksempel Wallenbergfamilien har vært i Sverige. I mangel av andre kompetente og store kapitaleiere, har staten under industrireisingen gått inn selv, ofte i samarbeid med utenlandske investorer.

– Staten har havnet opp i mange eierskap. Ofte er det både pragmatiske og fornuftige grunner til å bevare disse, sier Dølvik.

Et eksempel er når fellesskapet har investert store midler og eierskapet genererer inntekter. Det kan bidra til å bevare strategiske kunnskapsmiljøer.

– Eller når staten i 90-årene reddet bankene. Skulle den selge så snart de begynte å gå med overskudd, spør Dølvik.

Bedre forvaltere?

Dølvik mener derfor bevisbyrden bør spilles tilbake til høyresiden.

– Hva er det som tilsier at private eiere i det enkelte tilfellet forvalter bedre enn staten? Private eiere med muskler til å handle langsiktig er mangelvare i Norge. Arbeiderbevegelsen ønsker langsiktige investeringer og eierforhold. Da kan det i mange tilfeller være bedre å videreføre eierskapet, fremfor å selge unna med kortsiktig gevinst, sier Dølvik, og viser til DnB Nor som et eksempel.

Han tror noe av misnøyen med det statlige eierskapet henger sammen med at det i mange tilfeller er uklart hva som er det strategiske formålet med statens eierskap. I en del saker er det også vist at staten mangler relevant eierkompetanse, og dermed blir for passiv og uforutsigbar.

– Ulike ting har havnet i statens fang etter hvert som markeder og teknologi har endret seg. Jeg ser at det er et behov for å tenke igjennom dette, og klargjøre hva som er målet og forutsetningene for eierskapet. Det er viktig også for de ansatte og de som driver selskapene, å vite hvorfor staten er eier, sier Dølvik.