Line Scheistrøen (LO-Aktuelt)

Det er forventninger i lufta ved utgang 42 på Gardermoen. Bjarte Finnesand er kommet fra Stavanger på morgenkvisten. Han er tillitsvalgt i Fellesforbundet i Rogaland. Til daglig jobber han i det internasjonale entreprenørselskapet Skanska. - For oss er det viktig å være med på turen og vise at vi er mot forslaget til tjenestedirektiv, sier Bjarte under ventingen på Gardermoen. Flyet til Frankfurt er, selvfølgelig vil noen si, forsinket.

LO-demonstrantene

teller mellom 40 og 50. Motstanden mot forslaget til tjenestedirektiv samler hele fagbevegelsen, offentlig som privat sektor, store eller små, øst og vest. Fra Norge reiser representanter fra mange LO-forbund. Gruppene fra Fellesforbundet og EL&IT er størst, men representert er også UNIO, YS, NTL, Fagforbundet, NNN, Norsk Jernbaneforbund, NOPEF og Transportarbeiderforbundet. De siste har gjort dette før - og seiret. I januar i år deltok norske havnearbeidere i en demonstrasjon i Strasbourg. Kravet var at EU-parlamentet måtte avvise forslaget til havnedirektiv i EU. Fagbevegelsen fikk gjennomslag. - Selv om man ikke er direkte berørt av tjenestedirektivet, er det viktig å vise at man støtter saken, mener både representanter for Transportarbeiderforbundet og Postkom.

- Leser dere

forslaget? Kan dere alle detaljene? Boye Ullmann, faglig sekretær i Nei til EU og kjent fagforeningsmann fra Oslo, kommenterer deltakernes lesestoff mens han går gjennom flykabinen. Noen leser dokumentene. Andre aviser eller bøker, eller snakker med sidemannen. Mange kjenner ikke hverandre. Bjarte Finnesand setter pris på å møte andre i fagbevegelsen. Han er ikke en av ”pampene”, men Fellesforbundets forbundssekretær Halvor Langset har oppfordret spesielt dem som representerer ”gutta på gølvet” om å bli med. - I Skanska er vi spesielt berørt av det som gjelder billig arbeidskraft og sosial dumping. Vi er i en bransje som allerede merker dette veldig godt. Utvannes regelverket og direktivet, blir det en uholdbar situasjon, mener Bjarte. Han forteller at også ledelsen i Skanska jobber godt for å forhindre sosial dumping, men innrømmer at det forekommer tilfeller. - Derfor er det viktig at de som kommer til Norge må forholde seg til norske lønns- og arbeidsvilkår og at kontrollmyndigheten blir i norske hender, mener Bjarte.

- Vi mangler

to mann! To! Martin Steen, rådgiver i LOs informasjonsavdeling, viser to fingre til bussjåføren. Steen er utpekt som reiseleder, men han snakker ikke fransk. Det er det eneste sjåføren forstår. Vi venter. I mylderet på flyplassen i Frankfurt er to savnet. En av dem er Bjarte. - Jeg sto sammen med de andre, men så ble de borte. Hvor er dere?Bjarte guides på mobiltelefon, og bussen er på vei mot Strasbourg.

På den trafikkerte

tyske motorveien kjører tungtransport, personbiler og LO-bussen. Det er blitt mørkt, men månen skinner. Gjennom vinduet skimtes opplyste slott i det fjerne – og WalMart, Lidl og IKEA-skilt. Vi er i EU. - Uten å ta på meg ”nei-hatten” altså, for jeg er jo ikke negativ til alt, men uansett er dette et spennende spill å følge. Å se hvordan diskusjonene bølger fram og tilbake, og hvordan EU-politikerne nå ser ut til å komme fram til et kompromiss, sier Boye Ullmann. Demonstrasjonen i Strasbourg er ikke et nei eller ja til EU. Den samler alle som er imot at arbeidsfolk skal få dårligere arbeidsvilkår.

Passasjerene

i bussen har delt seg. Bak begynner stemningen å bli veldig festlig, mens det foran er roligere diskusjoner. Om forslaget til tjenestedirektiv, men også om andre spørsmål som opptar fagorganiserte. - Vi tapte pensjonen, oppnådde delvis seier i forbindelse med den nye arbeidsmiljøloven, men nå står en av de største kampene om forslaget til tjenestedirektiv. Tenk om de skulle fått gjennomslag for det de la fram først - hvordan ville det egentlig blitt i Norge? Ville vi sett polske arbeidere jobbe for polske lønninger i Norge, mens de bodde i telt og pappkasser? Spør Nina Farnes Hansen i EL&IT og undrer seg hvor moralen er blitt av. Hun mener det vil være helt håpløst hvis polske myndigheter skal være kontrollører for polske arbeidere som jobber i Norge. - Hvor mye kontroll tror du det vil bli?Spør hun igjen, før reiseleder Martin Steen og hun går over til å diskutere ILOs rolle.

Det er stille. Overraskende stille. Den europeiske faglige samorganisasjonen, DEFS, håpet først på rundt 15 000 deltakere. Nå snakkes det om mellom 20 000 og 25 000, og det kan bli flere. Men kvelden før selve demonstrasjonsdagen er det ingen ting i Strasbourg sentrum som tyder på et slikt antall. På en pub sitter noen lokale gjester, mens det et annet sted drikkes og kan høres litt tysk mellom de fransktalende. Det er en helt vanlig mandagskveld. Veldig stille.

LO-demonstrantene

møtes tirsdag morgen, og ”før vi skal brenne biler og kaste stein” som Martin Steen fleipete formulerer det, holdes det informasjonsmøte om parolegrunnlaget. - Jeg har hatt den glede, men til tider har det også vært en pine, å jobbe med tjenestedirektivet siden det første forslaget kom i 2004, sier Tor Jørgen Lindahl, rådgiver i arbeidslivsavdelingen i LO. Med tiden har forslagsstillerne ifølge Lindahl heldigvis skjønt litt bedre at det er vanskelig å lage et direktiv som skal omfatte alle typer bransjer, alt fra begravelsesfirma til finansnæring. For fagbevegelsen var mange av forslagene umulig å akseptere, som forslag som omfattet vikar- og utleiebransjen, vakthold, det såkalte opprinnelseslandprinsippet, mangelen på kontrollmyndighet i hvert enkelt land og tillitsvalgtes tiltenkte minimale rolle. - Men vi har hele tiden sett at det har vært en bevegelse i innholdet i direktivet, forteller Lindahl forsamlingen. Han orienterer om kompromisset som det ligger an til, men understreker at det gjenstår mye jobb i lang tid framover. - Problemet for fagbevegelsen er et tjenestedirektiv med mange gråsoner. Det vil gi hvert land mulighet til å tolke på sin egen måte. Mange saker vil havne i den europeiske domstolen, noe som er problematisk, mener Lindahl.

Under to timer

til demonstrasjonsstart. På veien mot møteplassen får vi små hint om hva som er i gjæret. En gruppe italienere leter – på lik linje med LO-gjengen – etter startstedet. Det er tilnærmet full forvirring. Ingen vet hvor på kartet vi er. - Det begynner å slå sprekker i den norske delegasjonen. Nå må du ta ansvar, Felix! Forbundslederen i EL&IT ser ut til å ta det hele med stor ro. For til syvende og sist er det umulig å ikke finne fram. Det er bare å gå etter lyden.

Bannere. Flagg.

Fargerike mennesker. Høylydte stemmer. Rop. Musikk. Fløyter. Masse av alt. Og fortsatt er det over en time til demonstrasjonstoget skal av gårde. - Dette kan de! Vi er liksom ikke helt vant til slikt, kommenterer Bjarte. Han har fått på seg Fellesforbundets t-skjorte og caps, men er langt fra synlig i den store menneskemengden. Norge har funnet plassen sin. I front, sammen med Andorra og Sverige. Men vet egentlig de andre hvor Norge ligger? Og hva gjør Norge her? De er jo ikke en gang medlem av EU. - Vi forsøker å fortelle at tjenestedirektivet omfatter 28 land, også oss i EØS, men vi har problemer med å bli hørt, har Lindahl fortalt på orienteringsmøte.

Men de norske

fanene er synlige. ”Samhold gir styrke” og flere i samme ordlag blir guiden for de som går litt til og fra. Noen er mest ”fra” i ventetiden. De er på kafeen på hjørnet og har funnet et bord. Blant europeiske fagforeningskamerater er det alltid plass. - Vi kan jo nesten kalle oss yrkesdemonstranter. Dette er 2. gang vi er med i en demonstrasjon. Sist var i Brussel. Når? Å – det er mange, mange år siden, forteller NNN-tillitsvalgte.

Toget er

på vei. Noen har i hvert fall begynt å gå. Demonstrasjonstoget er flere kilometer langt. Det tar tid før alle er av gårde, men det spiller ingen rolle for de fagorganiserte. - Dette er stort! 1. sekretær Ellen Stensrud går foran den norske delegasjonen, men sammen med europeiske fagforeningskamerater i toget. Mens hun snakker med norske journalister, tar hun samtidig bilder med mobiltelefonen og sender hjem til den sengeliggende LO-lederen Gerd-Liv Valla. Hun skulle så gjerne ha vært her, får vi vite. Stensrud mener fagbevegelsen har en stor del av æren for kompromissvedtaket som er ventet ved EU-parlamentets behandling torsdag.- Men selv om jeg har en god følelse og er glad for at det trolig blir er kompromiss, vet jeg ikke om det vil bli godt nok. Det gjenstår å se.

Det snakkes

og skrives om 30 000 til 40 000 mennesker. DEFS forteller om 50 000 i en pressemelding som sendes ut dagen etter demonstrasjonen. Det eksakte tallet spiller egentlig ingen rolle for de som er i Strasbourg. For alle vet at de er mange. Mange fagforeningskamerater som står sammen om en felles sak. - Det har vært forskjellig syn og uenighet i fagbevegelsen i denne saken, også innad i hvert enkelt land og mellom øst og vest. Men samtidig har alle ment at det forslaget som først forelå ville føre til sterk utnyttelse av en del arbeidsfolk når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. Forslaget var helt uspiselig, sier Stensrud.

Mens den norske

LO-gjengen har nådd EU-parlamentet og må starte på den lange turen hjem, uttrykker generalsekretær John Monks i DEFS fornøyd: - Vår tydelige tilstedeværelse i dag er et klart signal til EU og nasjonale myndigheter om at fagbevegelsen er en politisk kraft som må tas på alvor. Vi er her to dager før en viktig avgjørelse og vi vil følge nøye med hvert skritt som tas i utviklingen av dette direktivet, sier Monks.

To dager senere

og vel hjemme i Stavanger får Bjarte Finnesand høre at tjenestedirektivet er vedtatt. Fortsatt er detaljene om teksten i vedtaket uklare, men Monks mener vedtaket er en seier for europeiske arbeidstakere. Bjarte er glad han var i Strasbourg. - Det var en utrolig god følelse å se at så mange møtte fram for å vise sitt engasjement i denne saken. Det viser at det ikke er et problem for bare oss i Norge, men for alle fagorganiserte i hele Europa.