Selv i normale tider er det krevende å være tillitsvalgt. Ekstra tøft er det når arbeidsplassen er i ferd med å forsvinne. Med sin kompetanse og nettverk blir da de tillitsvalgte og fagforeningen en viktig medspiller i kampen for å bevare jobbene. Og blir det behov for permitteringer og oppsigelser er de en garantist for at alle får skikkelig behandling. Den innsatsen har også en stor verdi for samfunnet.

Når porten er stengt for siste gang er det ikke sjelden at den tillitsvalgte står igjen som den største taperen. Mens arbeidskollegaene har hatt muligheten til fortløpende å utvikle seg i yrket, har den tillitsvalgte vært nødt til å prioritere faglig arbeid. Årene har gjort deg til en dyktig tillitsvalgt, men som fagperson er du akterutseilt. Det er et fryktelig dårlig utgangspunkt når du er arbeidsløs og må stille deg i køen av arbeidssøkere.

Om ikke noe annet så har LO og forbundene et moralsk ansvar for å hjelpe sine viktigste lagspillere videre i livet. Det kan blant annet være i form av økonomisk støtte, hjelp til omskolering og etter- og videreutdanning eller for noen, et tilbud om en videre faglig karriere. Dette er ofte mennesker med et brennende engasjement og hjerte for arbeiderbevegelsen. Slik sett har vi heller ikke råd til å la dem stå alene igjen ved den stengte porten.

Men også for mange andre fagorganiserte kan det være bittert å oppleve at det fellesskapet de hadde innenfor portene, forvitrer sammen med arbeidsplassen. De har gjennom sitt medlemskap ikke bare lagt igjen tusenvis av kontingentkroner, men også mye engasjement og tro på et verdigrunnlag. Opplever de at solidariteten opphører når jobben er borte, er det et dårlig utgangspunkt for nytt medlemskap i en ny jobb. Og er det et tidspunkt i livet hvor du virkelig har behov for støtte fra et fellesskap, så er det når du opplever at tryggheten forsvinner og framtida virker mørk. LO er noe mer enn bare en ordinær arbeidstakerorganisasjon. Det forplikter i krisetider.

LO-Aktuelt nr. 2/2009