Aslak Sira Myhre

Holocaust er ikke bare det mest ekstreme utslaget av nazismens menneskefiendtlige ideologi, det er også Europas store svik mot jødene. Nazistenes utryddinger hadde ikke vært mulig om vi, europeerne, hadde sett jøder som like mye verd som oss sjøl. Man hadde ikke lukket øynene og latt det utvikle seg hvis man når man så en jøde hadde tenkt, hun er som oss. Dette, at to tusen års stigmatisering av jøder til slutt endte med utryddelse, er en skam ikke bare tyske nazister, men nordmenn, svensker, dansker, nederlendere, polakker og hele resten av Europas folk må leve med til evig tid. Dessverre var det ikke vi som måtte betale prisen for vårt svik.

Jødene fikk ikke Nederland, ikke Bayern eller Skåne som sitt land. De fikk Palestina. Engelskmennene delte sammen med FN og verdenssamfunnet gladelig ut noe som ikke var deres som bot. Dette hadde ikke vært mulig om vi, europeerne, denne gangen sammen med amerikanerne, hadde sett arabere som mennesker lik oss sjøl. Vi bøta på katastrofen som vår inngrodde rasetenkning hadde skapt med nye raseskiller. Ikke så overraskende i 1948, da store deler av verden fortsatt var underlagt det engelske eller franske koloniveldet, at vi kunne skalte og valte med palestinernes land, men desto verre at vi seksti år seinere øyensynlig enda ikke er i stand til å innrømme feilen.

Man kan ikke drive 700.000 mennesker på flukt og ta fra dem gården, jorda og landsbyene sine hvis man ser dem som mennesker lik seg sjøl. Israelerne så ikke palestinerne slik den gangen og gjør det ikke i dag. Kanskje forståelig, om enn forkastelig, etter seksti år med krig og krigspropaganda. Men heller ikke vi, Norge, Europa eller Amerika ser det sånn. Det har så vidt jeg vet aldri kommet noen unnskyldning overfor palestinerne. Ingen erkjennelse av at vi som ”verdens” samfunn ikke hadde noen rett til opprette en jødisk stat på deres jord, og i alle fall ingen politisk konsekvens av en slik erkjennelse. Tvert om fortsetter vi den dag i dag å veie et israelsk liv langt tyngre enn et palestinsk, akkurat som vi verken teller døde afghanere eller irakere i det amerikanske imperiets to for tiden pågående kriger.

Når vi hører Hamas skrike at de skal knuse staten Israel og drepe jødene, får vi assosiasjoner til vårt eget folkemord, og godt hjulpet av den Israelske statens retorikk tenker vi aldri mer. Aldri mer Holocaust. Men like tilforlatelig som denne tanken kan virke, like feil er den. Hamas og annen arabisk aggresjon mot jødene og staten Israel bygger ikke på samme grunn som Holocaust. Mens Europa som sagt har en to tusen år lang tradisjon for å diskriminere, forfølge og plage jøder, har den arabiske verden gjennom 1300 år vært langt mer tolerante. Til og med arabernes store hærfører, Saladin, som gjenvant Jerusalem for muslimene, hadde jødiske leger og rådgivere og tillot dem (og kristne) å praktisere sin religion fritt i den hellige by. En slik stolt fortid kan dessverre ingen europeer peke på.

Det fantes ikke noe arabisk Holocaust. Jøder og arabere levde om hverandre i Bagdad, Damaskus og Beirut mens konsentrasjonsleirene beviste en gang for alle hvor den mest barbariske sivilisasjonen i verden fantes. Hamas hat mot jødene, og kravet om å utslette staten Israel springer ut av uretten i 1948 og den påfølgende katastrofen for palestinerne. Den bygger på USAs totale lojalitet mot Israel og veldige maktambisjoner i Midt-Østen. Og den bygger på over 30 år med okkupasjon og gjentatte kriger, bombinger og represalier retta mot en stadig mer isolert og klientifisert befolkning.

Menneskene som bor i Gaza, de som nettopp har blitt tusen kamerater og slektninger færre, de som trenger støtte til å lage nok proteser til å fylle de tomme rommene etter de bortsprengte lemmene, de som atter en gang må vente på at FN og andre gode hjelpere skal bygge opp hus og veier igjen, for at Israel så skal kunne bombe dem til grus atter en gang, de som Hamas bygger sin styrke på, de er etterkommere av flyktningene fra 1948. Israels krig mot palestinerne er ikke en krig mellom to stater, ikke en gang en tradisjonell asymmetrisk konflikt, det er fortrengernes kamp mot de flyktende. Det er cowboy mot indianer, og Gaza er reservatet. Men mens indianerne blei ødelagt av sjukdommer og alkohol i tillegg til den hvite manns geværer, blir palestinerne stadig flere. Koranen forbyr dem å drikke ses til sløvhet og pencilin og vaksiner forhindrer massedøden. Igjen står bare fornedrelsen, håpløsheten og de stadig trangere gjerdene rundt reservatet.

Jeg tror ikke staten Israel er synderlig interessert i noen forhandlingsløsning med palestinerne. Tvert om tror jeg de med viten og vilje knuser ethvert tilløp til lederskap i det palestinske folk, mens de gradvis omformer den såkalt palestinske staten til en blanding av indianerreservat og bantustan. Kun ytre press kan stoppe den politikken. Det ytre presset kommer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Men før den hvite Europa og USA ser araber som like mye mennesker som oss, og ber om unnskyldning for vårt overgrep mot palestinerne, er jeg redd det aldri vil komme hardt nok fra oss.