sym

Da jeg kom inn i stua så bikkja bare dumt på meg. Vegguret på kjøkkenet viste 0518; klokka på dekoderen 0517. En time senere ringte vekkerklokka og jeg var dødstrøtt. Jeg vurderte noen sekunder seriøst å bli hjemme og vente på rørleggeren som skulle komme mellom 0800 og 1600. Jeg hadde ringt vaktmestersentralen dagen før og sagt at det var helt umulig. Ingen av oss kunne være hjemme fra jobben den dagen. Dessuten, sa jeg. Det er vi som har klaget på at det ikke er varmtvann. Og vi har ikke gjort noe med kraner og rør på flere år. Det sier alle sammen, svarte hun tørt. Hør her, svarte jeg; i morgen jobber jeg hjemme. De kan komme når som helst i morgen. Hun svarte kjølig at de brukte et rørleggerfirma og hun kunne ikke styre deres tid.

Jeg dro på jobb, trøtt og gretten. Det ble ikke bedre da kona ringte. – Det er oss, sa hun. Jeg møtte rørleggerne på vei inn i blokka da jeg gikk. Og de tok leiligheten vår med en gang. Det er hos oss. Vi må skifte badebatteriet. Det fungerer ikke, og dermed blir det kaldt vann i hele blokka. Dess- uten må du ringe rørleggeren og gjøre en avtale.

Jeg ringte og vi ble enige om at jeg kunne kjøpe og montere badebatteriet selv. – Bare husk å gi beskjed til vaktmestersentralen, når du har gjort det, sa han. Jeg lovet det. Og han trøstet meg med at det sikkert var også andre enn meg. I denne blokka finner vi mer, forsikret han.

Klokka var bare ni og jeg følte at dagen hadde vart en evighet. Det skulle bli mye verre. Det var ikke min dag. Lyspunktet kunne vært en bedre jobbmiddag ut på kvelden. Jeg hadde bestemt meg for å droppe vinen for å kunne dra på fotballtrening klokka 2000. Jeg drakk farris. Det var en utmerket vin, sa de andre. Maten fortjente ikke den beskrivelsen.

Men jeg hevet blikket og så fram til 90 minutter fotball med gamle kompiser. Fotball er terapi. Og gutta tåler det meste. Det sitter i hodet. Det er like gøy som da jeg var ti år; selv om kroppen ikke alltid lystrer slik den en gang gjorde. Jeg ville rekke det akkurat; femten minutter var alt jeg trengte ned til banen. Da jeg stod foran bilen oppdaget jeg at alarmen ikke lyste. Batteriet var dødt.

NAF kom etter tre timer. Det var en hektisk vinterkveld, han var sliten men forståelsesfull. Disse bilene, sa han, er fulle av elektronikk som bruker strøm også når bilen står. Noen dager med kupélyset på og batteriet er flatt. Nå bør du kjøre en times tid for å lade det skikkelig opp. Jeg nikket. E6 i snøvær rundt midnatt er en søvndyssende opplevelse; men jeg kom meg hjem til slutt og i seng.

Dagen etter kjøpte jeg badebatteri. Og jeg svelget stoltheten og gikk ned til vaktmestersentralen for å fortelle at vi hadde gjort det som skulle gjøres.

– Bra, sa hun og kikket knapt opp på meg.

– Var det noen andre, spurte jeg.

– Hva, svarte hun.

– Rørleggeren sa at det garantert var flere som hadde problemer?

– Nei, det var bare dere, sa hun og smilte.

LO-Aktuelt nr. 6/2009