Lotta Elstad er forfatter

Som renholdsoperatør Anita Bråten sier i pamfletten «Mye å miste»: «Det er ganske mye kvinnesak i denne pensjonskampen.» Tallene kan illustrere:

I dag: Kvinners pensjon utgjør 90,3 prosent av menns.

I 2050: Kvinners pensjon utgjør 86,6 prosent av menns.

Skal vi tro Statistisk sentralbyrås utregninger.

Og personlig er jeg en smule bekymret over disse prognosene av den bittersøte grunnen at jeg er født i 1982. Et fødselsår som i praksis betyr følgende: Jeg har vokst opp med musikkvideoer flimrende forbi på MTV, jeg skjønner ikke hvordan folk levde før mobiltelefon og internett, jeg har aldri fryktet sovjetiske atombomber – og jeg kommer til å gå av med pensjon rundt 2050. Bank i bordet. Jeg har også vokst opp med likestilling mellom kjønnene. Eller mer presist: Jeg har vokst opp i en tid med begreper som «vaginalstaten» og bøker med undertitler som «hvordan kvinner undertrykker menn». Hvilket, for alt jeg vet, godt kan være sant. Men det endrer ikke det faktum at da jeg var 19 og – hvis jeg husker riktig – mest opptatt av å dra på interrail, satte regjeringen Stoltenberg I ned Pensjonskommisjonen som førte med seg pensjonsreformen som ble vedtatt uten at noen egentlig fikk det med seg – ihvert fall ikke jeg – og som i 2050 kommer til å fordype det økonomiske gapet mellom mann og kvinne.

Nå er det den offentlige tjenestepensjonen som står på spill.

Dagens ordning sikrer at 30 års opptjening på fulltid gir full pensjonsuttelling. Ordningen har bidratt med utjevning av økonomiske kjønnsforskjeller som har kommet av at kvinner har hatt en markant lavere opptjening enn menn. I helsesektoren har eksempelvis 62 år gamle AFP-menn i gjennomsnitt hatt 38 års opptjening. 62 år gamle AFP-kvinner i samme sektor har i gjennomsnitt hatt 31,6 år. Og for øvrig er dette den samme sektoren der mange, særlig kvinner, generelt har slitt med å få en fulltidsstilling i det hele tatt.

30-årsregelen kan ryke under vårens tariffoppgjør. Ettersom den konkurrerer med pensjonsreformens alleårsregel.

Hvis kampen for å beholde de utjevningsordningene som fins i dagens pensjonssystem tapes, lover jeg, kors på halsen, mor og far i døden, å ikke bli bitter. Til tross for følgende: I 2050 vil det være åpenbart at noen fjernet pensjonssystemets innebygde lille mekanisme for å fordele mellom høytlønnet og lavlønnet, mann og kvinne. Det skjedde omtrent mens jeg var på interrail 19 år gammel i 2001. Jeg burde kanskje blitt hjemme og fulgt med på hva Ap-regjeringen foretok seg i stedet for å reise på ferie. Eller i hvert fall jobbet.

Nei, etter nøyere ettertanke: Jeg er glad jeg ikke ventet – som Wenche Myhre synger – til jeg blir seksogseksti med å gjøre hva jeg vil.

LO-Aktuelt nr. 6/2009