Kai Jacobsen, Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole

– Møtet med palestinsk ungdom var en sterk opplevelse, sier Elise Brekke Jensen (22). I regi av Norsk Folkehjelp holdt hun, sammen med sine 9 medelever, en workshop i fotojournalistikk for 14 flyktninger.

–Vi hadde sett, hørt og lest mye på forhånd, så hvordan det så ut forandret seg ikke så mye. Møtet med menneskene derimot var annerledes enn jeg hadde trodd på forhånd. Jeg trodde det skulle være mer sinne og våpen. Jeg trodde ikke de skulle være så åpne og imøtekommende. Jeg trodde de ville være tristere, sier hun.

Stort engasjement

– Fotografiet er et ekstremt virkningsfullt medium, men skal man få ut de gode historiene må bildene være av god kvalitet, sier en annen av de norske elevene, Simon Aldra (20).

Den to dager lange workshopen var derfor et forsøk på å formidle grunnleggende fotokunnskap og å bevisstgjøre palestinerne om hvilken kraft fotografiet har. De norske elevene er svært fornøyd med resultatet.

– Ungdommene var veldig engasjerte og interesserte i å lære. Noen av dem sto opp grytidlig om morgenen for å få ferdig oppgaven vi gav dem, sier Brekke Jensen.

I løpet av kurset fikk elevene deres tre oppgaver. Den ene oppgaven var å bruke bilder de norske elevene på forhånd hadde plukket ut. Ved å bruke dette bilde som inspirasjon skulle elevene ta et eget bilde. Oppgave nummer to var at elevene skulle lage en fotoreportasje om noen som betyr noe for dem. Det kunne være om hva som helst, men historien skulle være personlig og fortelle noe om dem. Den siste oppgaven var å ta bilder av hender, føtter og refleksjoner.

Natur og hverdagsliv

Hva som betyr noe for palestinerne var veldig likt i forhold til det som betyr noe for de norske elevene. Det var familie, venner, fremtid og kjærlighet. Likevel var palestinsk ungdom veldig opptatt av natur og ting som forsvinner på grunn av utbygging.

– Studentene var veldig opptatt av natur og å ta bilder av fine ting. En gutt viste et bilde av faren sin ute i naturen. ”Se på faren min, han smiler. Naturen gjør det med mennesker,” sier Aldra.

Elevene deres var også veldig personlige i sin tilnærming til fotojournalistikk.

– Jeg husker jeg var redd for å be dem være for personlige, men det trengte jeg ikke å være. Disse ungdommene ønsket å være personlige og å fortelle historiene sine. De var veldig åpne, sier Brekke Jensen.

– En av elevene spurte også om vi ville sette pris på hverdagslivet deres, da svarte jeg: ”Hverdagslivet er jo det viktigste. Det er jo hver dag,” sier Brekke Jensen.

Selv om flyktningene de norske elevene møtte var veldig blide og åpne merket de seg likevel at alle bærer på en stor sorg.

– Bak alle smilene lå det en felles opplevelse som preger dem alle, sier Brekke Jensen. – Dette er mennesker uten et eget land, rettigheter og fremtidsutsikter, fortsetter hun.

Bodde som flyktninger

Under oppholdet i Libanon bodde de norske elevene midt i flyktningleiren, Shatila. Det gjorde et uforglemmelig inntrykk.

– Vi bodde som dem, hørte de samme lydene de hører om nettene og delte den samme hverdagen som dem. Selv om vi ikke er i den samme situasjonen fikk vi et godt innblikk i hvordan det er å leve som palestinsk flyktning, sier Aldra.

Brekke Jensen forteller også at det er mange andre steder i verden som ligner en flyktningleir, men likevel er det en stor forskjell.

– Det er som å leve i slummen. Men den store forskjellen er om du er født i slummen kan du dra. Disse menneskene kan ikke det. Mange studerer, men når de er ferdige har de ikke rettighetene til å jobbe. Du blir født inn i en tilværelse uten fremtid.

– Alle burde prøve å bo i en flyktningleir. Det er ikke et trivelig sted å bo, sier Aldra.

Vanskelig å ta utdanning

– Vi lever, men dette er ikke et liv, sier en av de palestinske deltakerne, Rabie Zaaroura. Han bor i flyktningleiren og har bodd der hele sitt liv. Zaaroura var veldig fornøyd med fotokurset.

– Det er deilig å få muligheten til å tenke på noe annet og å drømme litt, sier han. Toogtyve-åringen synes det var spennende å lære om foto og vite at man kan bli hørt gjennom bilder.

Selv om Zaaroura har fullført videregående er det vanskelig å komme videre. De offentlige universitetene tar bare inn libanesere og de private er alt for dyre. Norsk Folkehjelp har derfor satt i gang et prosjekt hvor de har et ettårig forberedende program for palestinske flyktninger. Her lærer de engelsk, økonomi og it. Når de har fullført dette året har de større sjanse for å skaffe stipender for å komme inn på universiteter. Haken er likevel at palestinske flyktinger i Libanon ikke har arbeidsrettigheter. Derfor er oddsene store for at man ikke får brukt utdannelsen man tar.

Zaaroura vil gjøre det han kan for å skaffe seg en utdannelse. Likevel er han skeptisk til fremtiden.

– Mange palestinske flyktninger har god utdannelse, men får aldri muligheten til å bruke den. De ender opp bak et kasseapparat i flyktningleiren, sier han. – Jeg kunne ønske jeg kunne pakke sakene mine og dra bort. Bort fra alt. Til månen for eksempel. Der er det sikkert fredlig, avslutter han.

Til Israel

Målet med turen til Midtøsten var ikke bare å lære palestinske flyktninger å fotografere. Elevene skulle også få bedre kunnskap om Israel/Palestina-konflikten. Derfor ble turen avsluttet med fire dager i Israel. Det ble en brå overgang.

– I Israel så vi veldig tydelig at for at noen skal ha det bra, så må noen lide. Vi så hvordan israelerne kan leve fordi palestinerne lever som de gjør. Det er lett å fordømme Israel for det de har gjort, men samtidig blir det en for lett løsning, sier Brekke Jensen.

– Det er grunn til at israelerne gjør som de gjør, og det er en grunn til at palestinere gjør som de gjør, legger Aldra til.

Brekke Jensen tror også det er feil fokus på konflikten i media.

– Problemet er ikke at israelerne og palestinerne har forskjellige interesser. Splittelsen i det palestinske er hovedproblemet, sier hun.

– De er et splittet folk som ikke vet hvordan de skal stå sammen. Når Israel og verden har noe å gi kan de ikke ta i mot. De er ikke klare for de gjør seg ikke klare. De mulighetene de har faller bort, avslutter hun.

Eksistert siden 1949