Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Sjefen kalte meg inn på kontoret rett etter at jeg hadde vært i Washington og fulgt innsettelsen av Obama. Han sa han visste at jeg var tilhenger av forandring siden jeg hadde støttet Obama. Og så sa han at selskapet mente at jeg også trengte litt forandring, siden jeg ikke lenger leverte de resultatene de forventet». Slik beskriver selgeren Robert Hinckley hvordan han fikk sparken.

Robert Hinckley er bare en av mange arbeidsløse som forteller sin historie til det amerikanske magasinet The Nation. De er elektrikere, bibliotekarer, lærere, avisansatte, industriarbeidere og et mangfold av andre yrkesutøvere. Krisen rammer alle samfunnslag. For mange forsvinner helseforsikringer og andre sosiale goder med arbeidsplassen. De mest ulykkelige mister også boligen som er belånt til pipa.

Arbeidsløsheten i USA har overrasket ekspertene både når det gjelder omfang og intensitet. De siste tallene fra U.S. Burau of Labor Statistics viser at ledigheten økte med 851 000 amerikanere i mars, til 8,5 prosent eller 13,2 millioner mennesker. I løpet av ett år har fem millioner amerikanere mistet arbeidsplassen sin, 3,2 millioner av disse betraktes nå som langtidsledige.

Men finanskrisen som ble utløst i USA har rammet hele verden med stor tyngde. I Sverige snakkes det om en historisk lavkonjunktur og de siste dystre prognosene for 2009 viser at 500 000 svensker i løpet av året vil være arbeidsløse. Det betyr at ledigheten når 11 prosent i 2009. Det kan likevel være for optimistisk. Det eneste som har vist seg å være sikkert så langt i år er at den ene dystre prognosen raskt blir etterfulgt av enda mørkere tall. ILO, FNs arbeidsorganisasjon, la i januar fram sin velrenommerte «Global Employment Trends» for 2009 og presenterte da tre forskjellige scenarioer for utviklingen. Det mest pessimistiske scenarioet viste at den globale ledigheten ville nå 7,1 prosent eller rundt 230 millioner mennesker. En drøy måned senere snakkes det om 10-tallet. I en interimrapport anslår OECD at innen utgangen av 2010 vil USA og euro-området oppleve en arbeidsløshet på over 10 prosent. Det er derimot store geografiske forskjeller og enkelte EU-land har for lengst passert 10-prosentgrensen. I Spania er ledigheten rundt 15 prosent, mens Belgia og Irland ligger på 11-tallet.

Ledighetstallene er derimot bare en side av sysselsettingsbildet. Rundt omkring i verden er det millioner av mennesker som jobber lange dager og likevel ikke tjener nok til å brødfø seg og familien. Begrepet «working poor» er relevant og velkjent i USA, men de virkelig fattige befinner seg i andre verdensdeler. Finanskrisen fører ikke bare til at antallet fattige arbeidere øker dramatisk, mange mister også den lille inntekten de har og kastes ut i en enda dypere fattigdom. I sin rapport påpeker ILO at ti år med positiv utvikling ikke bare har stoppet opp, men også er dramatisk reversert. Slår prognosene til vil verden snart befinne seg på 1999-nivå. Det innebærer at 1377 millioner mennesker har en arbeidsinntekt som er under to dollar om dagen. Og 1600 millioner arbeidstakere har jobber som går under betegnelsen «vulnerable». Dette er mennesker som arbeider i familievirksomheter og ofte ikke har egen inntekt, mennesker som er «selvstendige» eller arbeidstakere som befinner seg i arbeidslivets gråsoner eller i den svarte økonomien, mange av dem er arbeidsinnvandrere. De har ingen rettigheter og utnyttes brutalt. Er ILOs tall riktige betyr det at over halvparten av verdens tre milliarder sysselsatte har slike sårbare og svært utsatte jobber. Og som ILO påpeker i sine analyser, mange mennesker som mister jobben finner nytt arbeid som langt fra har tilsvarende lønns- og arbeidsbetingelser. De vil bli presset inn i et useriøst og langt mer brutalt arbeidsliv.

Arbeidsløshetstallene sier ingenting om hvor stor andel av befolkningen som er sysselsatt. I Norge er over 72 prosent av arbeidsstyrken i jobb. I Midt-Østen er langt under halvparten sysselsatt, med stor forskjell mellom kvinner og menn. Hvem som rammes hardest av finanskrisen og den nye ledighetsbølgen varierer også geografisk. I Norge og mange andre vestlige land er det mennene som i første omgang blir ledige fordi industrijobbene forsvinner, sammen med bygg og anlegg. En sterk offentlig sektor med stor kvinneandel er skjermet til den offentlige finansieringen svikter. I andre deler av verden er det kvinnene som i størst grad opplever at arbeidsplassene blir borte. Generelt er det de svakeste gruppene som rammes hardest i nedgangstider. I Kina frykter myndighetene at millioner av mennesker som nå mister jobbene sine i byene og må reise tilbake til fattigdom på landsbygda hvor de kommer fra, vil føre til sosial uro. I mange land har også ungdomsledigheten bitt seg fast på et høyt nivå. Unge mennesker som over år går uten arbeid utvikler seg fort til et sosialt problem. Det gir også grobunn for rasisme og fremmedfrykt. I Norge har ledigheten for menn i aldersgruppen 20 til 29 år blitt doblet på ett år.

I et globalt perspektiv er den norske hverdagen relativt problemfri. Det å bli arbeidsløs i den norske velferdsstaten er like fullt en stor belastning for den enkelte. Og statsminister Jens Stoltenberg er bekymret for at ledigheten vil bite seg fast også etter at dagens finanskrise har snudd til økonomiske oppgangstider. «Jobless growth», økonomisk vekst uten at det fører til økt sysselsetting, er statsministerens frykt. Den uroen samsvarer ikke med en ny rapport fra Verdensbanken. Her påpekes det at Europas arbeidsstyrke blir redusert med 66 millioner mennesker de neste fire tiårene på grunn av alderssammensetningen. Spådommen ukebrevet Mandag Morgen presenterer, er en todelt verden. Europa, Kina og deler av Øst- Asia vil få en enorm mangel på arbeidskraft, mens arbeidsløsheten vil eksplodere i Midt-Østen og Afrika.

Men i dag og et par år fram i tid, har verden den samme utfordringen: Hvordan bekjempe en global arbeidsløshet.

Kilder: SSB, NAV, ETUC, TUC, OECD, ILO, Mandag Morgen, The Nation, The Economist og U.S. Bureau of Labor Statistics

LO-Aktuelt nr. 7/2009