Halle Jørn Hanssen, skribent

Ingen bør være forbauset over at det blir slik. Men vi bør stille spørsmålet om hvorfor vi vedvarende har diskriminering og rasisme i Norge, og dermed hvorfor innholdet i debatten blir som det blir.

Norges kulturelle utgangspunkt er preget av at vi er et europeisk utkantsamfunn. Historisk har det store flertall av befolkningen vært relativt homogent kulturelt og religiøst med den protestantiske morallære som det bærende element. Vår historisk lille minoritet, samene, har inntil for få ti år tilbake vært aktivt diskriminert. Behandlingen av samene var på det verste rendyrket rasisme.

Denne tradisjonen i det norske storsamfunnet for etnisk, kulturell og religiøs renhet kom klart til uttrykk da Eidsvoll-mennene skrev vår grunnlov. Der la man ned forbud mot at jøder og den katolske ordenen jesuitter skulle få adgang til riket. Det tok Henrik Wergeland nesten 40 år å få slettet jødeparagrafen fra Grunnloven. Det tok andre liberale mennesker nye 100 år å få slettet forbudet mot jesuitter.

Under den andre verdenskrigen slo holdningene bak forbudet i 1814 ut i måten vi unnlot å hjelpe jødene på da nazistene satte inn jakten på jøder i Norge. Det som da skjedde, vil for alltid forbli en skamplett i vår historie. Samtidig hadde vi i forhold til folketallet mange nazister i Norge, og det var to hovedårsaker til at de ble mange. For det første var det noen som ble nazister fordi dette med arisk rase hadde appell, og for det andre var det noen som ble med fordi de skulle kjempe mot kommunisme og sosialisme.

Arbeidsinnvandringen på 1960 tallet begynte med folk fra Italia og Spania. De gikk på folkemunne under den nedsettende samlebetegnelsen degos.

På slutten av 1960 tallet og på 1970 tallet kom tyrkerne, pakistanerne og andre som vi trengte i vår industri og tjenesteytende næringer. Det var for mange greit nok selv om arbeidsinnvandrerne nå for det meste var muslimer. Men så kom også deres ektefeller og barn for å bosette seg i gode Norge. Det var ikke like greit for mange etniske nordmenn som hadde den protestantiske puritanismen og fremmedhet i forhold til religioner som islam som ballast

På toppen av alt dette kom alle flyktningene som rømte fra diktatur og undertrykkelse, krig, sult og død i latin-amerikanske, asiatiske, arabiske og afrikanske land.

Mangfoldet av minoriteter begynte å bli synlige både i gatebildet i hovedstaden og i stadig flere kommuner. Det har siden utfordret forestillingen om etnisk renhet i det norske samfunn.

Ved stortingsvalget i 1973 kom Anders Langes parti, forløperen til dagens FrP. Velgerne sjokkerte det liberale Norge og ga partiet 5 prosent og en representant, Anders Lange. Han var både en stor liberalist og en stor rasist. Han skrev for eksempel i sin Hundeavisen allerede i 1963: «Alle som går inn for sort flertallstyre i Sør Afrika, er forrædere av den hvite rase.» Forut for valgkampen i 1973 mottok Anders Lange (med Carl I. Hagen på 2.plass på Oslo lista) og hans parti økonomisk støtte fra det sørafrikanske apartheid regimet.

Så, siden 1973 har vi hatt et politisk parti som aktivt, om enn i ulike former, har holdt vedlike og i tillegg aktivt fremmet fremmedfrykt og rasisme i det norske samfunn.

Dette partiet som begynte som Anders Lange parti, hadde en periode under navnet Reformpartiet, men fremsto i 1977 som FrP med Carl I. Hagen som formann.

Det som deretter har vært et sikkert gjennomgangstema i partiets politikk har vært en kombinasjon av angrep på svake grupper i vårt samfunn som «latsabbene i Finnmark» og «enslige mødre» som utnyttet det sosiale støtteapparatet samtidig som partiet har gått til angrep på innvandrere og flyktninger og innvandrings- og flyktningpolitikken.

Vi har ikke hatt en valgkamp siden 1977 uten at disse temaene på en eller annen måte er blitt brukt og politisk utnyttet av FrP. Hver gang FrP har vært politisk presset i valgkamp har de spilt asylsøker- og innvandringskortet, og dermed spilt opp de rasistiske understrømningene i det norske samfunnet. Nå er tematikken ytterligere spisset ved uttrykket snikislamisering av det norske samfunn som partiformann Siv Jensen nylig tilførte vårt politiske språk. FrPs innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, utdypet i Aftenposten for 26. februar FrPs politikk ytterligere ved å komme med den absurde påstanden at innvandringens konsekvenser for det norske samfunn vil bli større enn hva han kaller den såkalte klimakrisen og fi nanskrisen. Ikke nok med det, Amundsen kom også med den rabiate påstanden at Oslo om 20 år vil ha et fl ertall av ikke vestlige innvandrere, kanskje et islamsk fl ertall. Denne FrP hetsen forsterkes daglig, og en målestokk er hva man kan fi nne på Siv Jensens egen Facebook. Der sammenligner en skribent innvandrerne med Iberia-sneglen og karakteriserer dem som en pest og plage. En annen sammenligner dem med nazistenes invasjon, en tredje skriver sterkt nedsettende om muslimer osv.

Dermed er FrPs melding gitt: I den denne valgkampen er det et lite mindretall på rundt 150 000 muslimer i Norge (av disse er ca 70 000 medlemmer av muslimske menigheter) der minst 9 av 10 er gode samfunnsborgere, som skal få smake FrPs rasistinspirerende politiske pisk. For som vi kan se på gallupene ligger det vedvarende en velgergevinst i denne hetsen, nemlig de velgere som lar seg lede av nettopp de rasistiske undertonene i norsk politisk debatt.

FrP vil derfor i årets valgkamp fortsette å gjøre sitt ytterste for å spille opp og politisk utnytte den underliggende fremmedfrykt og rasisme som det er lang tradisjon for i det norske samfunnet.

I tillegg kommer FrP, med økonomisk krise og økende arbeidsledighet som en del av vår politiske virkelighet, til å satse hardt på kritikk av penger til bistand og utviklingssamarbeid til beste for verdens fattige.

Samtidig skal vi huske på at denne tradisjonen ikke bare er norsk, men europeisk. FrPs Siv Jensen, Per-Willy Amundsen og andre talsmenn er de norske bærere av Glistrup-tradisjonen i dansk politikk, Le Pen-tradisjonen i fransk politikk, den ny-fasistiske tradisjonen i italiensk og østerriksk politikk og det nasjonale parti i Storbritannia. De heiser nå alle den politiske fanen for fremmedfrykt og rasisme, med hets rettet mot muslimer i europeiske land, inkludert Norge.

Det store spørsmålet er om de andre politiske partiene i Norge tør våge et politisk generaloppgjør med FrP i dette spørsmålet. Hvis ikke, vil Siv Jensen og FrP med sin nyliberalisme og klokkertro på markedets frie krefter kombinert med en systematisk stimulering av de rasistiske understrømningene i det norske samfunn, kunne få en dominerende innfl ytelse i norsk politikk i den neste fi reårsperioden.

LO-Aktuelt nr. 7/2009