Hallvard Birkeland, Palestinakomiteen

Den tilsynelatende uløselige konflikten mellom Israel og palestinerne fikk tidligere mange til å trekke oppgitt på skuldrene, og tenke at «de der nede vil alltid fortsette å slåss». Men det brutale angrepet mot Gaza i vinter har åpnet øynene for mange – om enn dessverre ikke for noen sentrale personer i LO, som Ellen Stensrud, som i LO-Aktuelt tidlig i år gjorde det klart at boikott av Israel «ikke står på LOs agenda».

De fleste palestinerne i Gaza er flyktinger fordrevet fra sine hjem i de nærliggende delene av dagens Israel i 1948. De er i dag innesperret, har vært kollektivt straffet gjennom flere år – de siste par årene gjennom en nærmest hermetisk blokade som har gjort alt fra strøm og bensin til kladdebøker og reint mel, til uoppnåelige luksusprodukter. Nær all økonomisk aktivitet er stanset opp. Krigstapene i vinter endte til slutt over 1 400 tapte liv i Gaza, over halvparten kvinner og barn, og det store flertallet sivile. Israel mistet 13 mennesker, nesten alle soldater. Hele byområder i Gaza er pulverisert av de høyteknologiske israelske våpnene. Ulovlige våpen er brukt i stort omfang, og rettet bevisst mot en lang rekke reint sivile mål.

Det er nå dokumentert hvordan Israel planla krigen mot Gaza, til tross for at rakettproblemet ble fjernet nettopp gjennom våpenhvilen. Det er også dokumentert hvordan Israel bevisst brøt våpenhvilen. President Shimon Peres uttalelser viser klart hva målsetningen var for Israel: «Vi ville gi befolkningen i Gaza i kraftig lærepenge slik at de slutter å sende raketter mot oss.» Her er ingen smålige hensyn til beskyttelse av sivile i krig.

Likevel: Er ikke Israel et land som andre land? Bør vi ikke nøye oss med å kunne snakke med «våre venner», og forbeholde boikott og sanksjoner for reine gangsterland som Burma og Nord-Korea?

Israel ville kanskje vært et land på linje med andre land, dersom verden behandlet Israel etter samme sett med regler som andre må rette seg etter. Verdenssamfunnet er dessverre dypt medskyldig i det som foregår, ved at ingen ting blir gjort for å få Israel til å slutte med overgrepene. De israelske lederne vet at de ikke risikerer noen ting ved å fortsette – og derfor fortsetter de. Israel velger fortsatt sin tradisjonelle avskrekkingsterapi mot naboene framfor å takke ja til deres tilbud om normale forbindelser i bytte mot opphevelse av okkupasjonen.

Israel har en overordnet plan de har arbeidet etter i 60 år: «mest mulig land med færrest mulig palestinere. Derfor har Israel fortsatt ikke fastlagt sine egne grenser. Israel er ikke en stat for dem som bor i landet, men derimot en stat forbeholdt innvandrere og utlendinger. En hvilken som helst person med jødisk mor eller jødisk religion kan melde seg i Israel og motta subsidiert bolig på stjålet land i de okkuperte områdene, dit han kan kjøre på egne motorveier forbeholdt bosetterne, og uten å møte en palestiner. De opprinnelige innbyggerne er derimot kastet ut av landet for alltid. FNs generalforsamling bekrefter årlig, med overveldende flertall, de palestinske flyktningenes rett til å vende hjem, men til ingen nytte. Israel bryr seg heller ikke om folkeretten.

Det er nå på høy tid at LO-kongressen svarer på appellen fra palestinsk fagbevegelse om å slutte seg til boikotten av Israel, som svar på okkupantstatens vedvarende forbrytelser. Forholdet til Israels Histadrut, med deres betente fortid som spydspiss i oppbyggingen av den etnisk rensede staten, er ikke noen akseptabel grunn til å avstå fra nødvendige tiltak mot Israel. En omfattende boikott organisert av forbrukere, aktivister og fagbevegelse vil i sin tur tvinge også politikerne til å handle. Å ikke gjøre noe, eller å forsøke å bygge kunstige bruer mellom okkupant og okkupert, vil bare bli utnyttet av Israel til å fortsette ødeleggelsen av Palestina og palestinerne.

LO-Aktuelt nr. 8/2009