Den nye dressen
Han hadde mista matlysta forlengst, men gleda seg for så vidt til hver dag på jobb. De sa at han var blitt tynn og pjuskete, det var kanskje derfor dressen han kjøpte måtte legges inn.
Det var den tredje dressen Han eide. Den første fikk han til konfirmasjonen. Det var en arvedress. Den andre kjøpte Han selv, til bryllupet. Den hadde holdt hele veien, og til jula fikk den duge. Men om fire måneder skulle Han stå på årsmøtet i den kjemiske fagforeninga og ta imot 25-årsnåla. Han skulle hedres, klart han skulle ha ny dress til da.
I arbeid var Han fra han var fjorten, vaska biler på bensinstasjonen. Etter hvert fikk han være med på boring av sylindre og sliping av ventiler, og var en kløpper ved smørebukken. Det første klistremerket i fagforeningsboka fikk Han femten år gammel, i Sjømannsforbundet. Senere jobba han som sjåfør og på lager, men det var først da Han gifta seg at han kom i fast arbeid. På fabrikken – for snart tjuefem år siden. Femogtjue fine år, med fabrikk, fagforening og familie.
Eneste gangen det ikke var som det skulle på jobben, var de første dagene etter ferien. Hodet satt fremdeles der det skulle, men Han kjente seg sliten innimellom. Og så var det alle kommentarene, da. Fra gutta på skiftet. Om at han var tregere, blekere og mer inneslutta. Om at han burde oppsøke lege.
Rett før jul var det Han som ble oppsøkt, av bedriftslegen. Det ble tatt prøver og blodprøver, og fra laboratoriet sa bedriftslegen at han var syk. Og med de ordene ble Han dårlig. Og sykemeldt. Jula feiret han i bryllupsdressen, og etter jul ble han sendt hit og dit, snart i rullestol og snart i sykeseng. Da årsmøtet var forberedt, men ennå ikke innkalt, fikk Han beskjed. Han hadde langtkommen kreft, og ingenting kunne gjøres.
Gutta var på ham, de ville at han skulle kreve erstatning fra bedriften. At bedriften måtte stilles til ansvar for å ha tvunget gutta til å jobbe ubeskyttet med alle kjemikaliene. Men Han sa tvert nei. Aldri i livets, som han sa. Aldri om han skulle gi noen anledning til å si eller skrive noe stygt om fabrikken.
Litt bedre ble han, og håpet en stund at han skulle få delta på årsmøtet. Men, tvert i mot, da den dagen kom var Han blitt for skral til å dra lenger enn til kjøkkenvinduet. Han la merke til var at det var mye vann i bekken utafor, den våren. 1. mai fikk han levert 25-årsnåla på døra, med en bukett blomster og et kort.
Åttende mai døde Han. Kona vasket ham, barberte ham og dro senga fra soverommet og ut på stua. Hun inviterte gutta og oss naboer til å ta farvel. Han var flott der han lå – i den nye dressen og med Nåla på brystet.
LO-Aktuelt nr. 8/2009
