De ønsker også å få avklart hvor langt statens betalingsplikt strekker seg ved behandling av syke, skadde eller hjelpeløse dyr.

Veterinærforeningen og dens medlemmer er i villrede om disse spørsmålene, går det fram av et brev til en rekke myndigheter og organisasjoner som arbeider med dyr og dyrevelferd.

Ett spørsmål er om den hjelpeplikten det er tale om i de enkelte tilfeller, handler om avliving, eller om den også skal omfatte livreddende behandling. Svaret vil ha konsekvenser for statens utgifter og veterinærenes inntekter.

Ville og eierløse

Uklarhetene er særlig store dersom det er snakk om ville dyr som må behandles eller avlives - eller hunder, katter og andre tamme dyr med ukjent eier.

«Veterinærene savner klare og enhetlige retningslinjer for hvordan vi, og publikum for øvrig, i praksis skal forholde oss når eier er ukjent eller det gjelder et vilt dyr», heter det i brevet, som er adressert til blant annet Stortingets næringskomité, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet og Mattilsynet.

Varierende praksis

Veterinærforeningen viser til regler i dyrehelsepersonelloven og den nye dyrevelferdsloven. Der går det fram at regningen skal sendes til Mattilsynet dersom veterinæren ikke kan sende regning til en dyreeier etter å ha avlivet eller behandlet et skadd og sykt dyr.

«Det er imidlertid svært varierende praksis ved Mattilsynets distriktskontorer når det gjelder statens plikter i denne sammenheng. Noen kontorer dekker kun kostnader forbundet med avliving, mens andre kontorer også dekker kostnader forbundet med livreddende behandling», skriver Veterinærforeningen. (ANB-NTB)