Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det er med en viss skamfullhet jeg må bekjenne at vi på norsk ikke har noen dyptpløyende biografi om den argentinske revolusjonshelten Ernesto Che Guevara. Derfor er det en glede at det fins ei bok av dette slaget på dansk, et språk som ligger nordmenn så nært at det ikke bør utgjøre noe problem å lese.

Sjøl om boka jeg tenker på, Jon Lee Andersons ”Che Guevara – biografien om mennesket og myten”, er på 743 sider inkludert fotnoter og referanser.

Forfatteren er utenrikskorrespondent for The New Yorker og har vært rådgiver for filmregissør Steven Soderberghs to Che Guevara-filmer som for tiden fortsatt går på norske kinoer.

Andersons biografi er en solid murstein. Vi får en grundig dokumentasjon fra vugge til grav. Og vi får bli kjent med et kjempende menneske, både på godt og ondt.

For som folk flest: Che var av kjøtt og blod, han hadde også sine menneskelige feil og mangler.

Det er ikke så lett å erkjenne det om man stirrer seg blind på Alberto Kordas verdenskjente bilde av revolusjonshelten der han med sitt intense og glødende blikk nærmest gjennomskuer din egen skrøpelighet.

Bildet som fins på utallige t-skjorter verden over, det fremste symbolet på en radikaler og en revolusjonær.

Anderson tar oss med til Ches oppvekst i småborgerlig miljøer i Argentina. Den til tider ekstremt asmatiske gutten begynner å studere medisin, men midt i legestudiet reiser han sammen med en litt eldre kamerat nordover på motorsykkelen Poderosa II.

På denne reisen, som det for øvrig også er lagd film om, våkner argentineren opp politisk. Han ser fattigdommen i Sør-Amerika – og framfor alt ser han at denne fattigdommen er menneskeskapt.

Det trenger ikke være sånn om menneskene ikke vil. Skjønt, noen vil. Dermed må de undertrykte, de som lider og sulter, ta kampen opp mot barbariet. Denne kampen blir meningen med resten av Che Guevaras altfor korte liv.

I Mexico møter han noen år seinere brødrene Fidel og Raul Castro. Sammen drar de til Cuba med båten Granma og gjør revolusjon. Che blir cubansk statsborger og får plass i Fidel Castros revolusjonære regjering fra 1959. Seks år seinere blir utferdstrangen til Che for stor. Che Guevara er ingen samfunnsoppbygger, Che Guevara er en yrkesrevolusjonær, en geriljekriger. Castro skjønner dette og lar ham forlate Cuba. Hasta la victoria siempre (sammen til vi har seiret), skriver krigeren til sin våpendrager Fidel og reiser til den afrikanske jungelen, nærmere bestemt til Kongo.

Men hans afrikanske eventyr blir en stor fiasko. Å gjøre verdensrevolusjon er ikke så enkelt som han kanskje trodde. Etter seks måneder er det slutt, og Che vender tilbake til sitt elskede Sør-Amerika. Lysten på geriljakrig har han ikke mistet. Gløden er fortsatt upåklagelig, han er revolusjonær av både legning og overbevisning. Da får barn være barn, ektefelle være ektefelle. Han forlater dem alle. For ingenting er så viktig som revolusjonen. Patria o muerte – fedrelandet eller døden.

Che Guevara reiser til Bolivia, Argentinas naboland i nord. Han legger ikke skjul på at first we take Bolivia then we take Argentina. Men det viser seg ganske tidlig at heller ikke i den bolivianske jungelen går alt som planlagt for Che. Å kjempe mot imperialismens storebrødre, USA og CIA, er ingen spøk. Til slutt er det en boliviansk bonde som forråder de revolusjonære. Che blir tatt til fange, og resultatet gir seg sjøl. 9. oktober 1967 skyter en frivillig soldat fra den bolivianske hæren Ernesto Che Guevara.Seinere kapper de begge hendene av liket og kaster revolusjonens røst ned i en grav sammen med noen andre geriljakrigere. Bare 39 år ble han, men har helt siden dødsdagen levd videre i alle undertrykte folks hjerter verden over. Han er kanskje det største symbolet på at fattigdom og undertrykkelse, vold og urett ikke må tåles. En fanatisk sjel som skydde lite for å nå sine mål.

Alt dette, nærmest ned til minste detalj, står å lese i Jon Lee Andersons grundige biografi. Trenger du ei bok å bli betatt og inspirert av, og har mer enn et par lesedager å avse, er dette boka du skal kjøpe. Ikke fordi Che Guevara nødvendigvis var en person til etterfølgelse, men fordi hans liv var i nærheten av grenseløst.