Skandalejournalistikk til salgs
jan.erik@lomedia.no
Medieforsker og tidligere Klassekampenredaktør Sigurd Allern har sammen med forskerkollega Ester Pollack redigert en samling forskningsartikler eller mediekritiske essays de har kalt ”Skandalenes markedsplass”.
Boka tar opp et tema særlig Allern har vært opptatt av tidligere: journalisters, særlig politiske journalisters, tendens til å nyhetsjage i flokk når de værer skandaler og avsløringer. Allern har all ære av sin engasjerte forskning på dette område.
”Skandalenes markedsplass” er en samling enkeltstudier av såkalte politiske skandaler i mediene i tidsrommet 2006-2008. Yssen/Valla-saken, Manuela Ramin-Osmundsen-saken, to svenske statsråders medieregisserte avgang og Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens avgang er sakene som blir nærmere undersøkt i lys av pressens personfokusering og intense mediedrev.
Det er Yssen/Valla-saken som kvantitativt tar mest plass i boka. Cand. philol. Margareth Sandvik har en flott artikkel der hun på en overbevisende måte får fram at det berømte Skavlan-intervjuet med Gerd-Liv Valla var alt annet enn nøytralt. Valla skulle tas. Koste hva det koste ville. Skavlan stilte ikke åpne, undrende spørsmål – han argumenterte som en motdebattant.
Hovedartikkelen ”Flokkjakt med anfører” har Allern sjøl skrevet. Ikke overraskende er han svært kritisk til brorparten av de toneangivende medienes dekning av Yssen/Valla-saken. De eneste mediene som kommer anstendig fra Allerns kritiske blikk er hans gamle avis Klassekampen og Stavanger Aftenblad.
Allerns nyanseringer i pressens dekning av denne saken er grundig og helt på sin plass. Det ble begått mange feil og unnlatelser i saken. Når det er sagt, er det etter min mening mulig å lese mellom Allerns linjer at han langt på vei mener saken – det vil si Yssens påstand om at hun ble mobbet og trakassert av Valla – er en tilnærmet bagatell og nærmest underordnet hva Valla fikk til av politiske resultater. En slags ”målet-helliger-middelet” light-versjon. Allern går langt i å antyde at saken – og pressens dekning av den – kom helt ut av rimelige proposjoner. En sånn lesemåte og tolkning, som jeg mener det er grunnlag for i Allerns interessante og høyst tankevekkende artikkel, er jeg imidlertid veldig uenig i. Skjønt, det er som nevnt dekningen av saken Allern først og fremst analyserer og kritiserer, ikke primært konsekvensene av dekningen (som jo ble så fatale for Gerd-Liv Valla). Problemet er bare at disse to aspektene ikke er så enkle å holde fra hverandre – det blir omtrent som med form og innhold. Det ene kan ikke ses uavhengig av det andre fordi de er innbyrdes avhengige av hverandre.
Ett av Allerns gode poenger er at skandalejournalistikkens nærmest iboende lovmessighet er at den blir personfokusert. Og personfokuseringer blir det sjelden grunnleggende samfunnskritikk ut av. Det blir mest underholdning og dyneløfting.
Hvorfor for eksempel bare Gerd-Liv Valla i Yssen/Valla-saken ble ansvarliggjort, og ikke resten av LO-ledelsen som beviselig visste mer om denne saken enn de ville si offentlig, levner ikke pressen og de journalistene som jobbet med denne saken spesielt mye ære. Men i våre tabloide tider er det dessverre sånn at kritikk av enkeltpersoner – og særlig mektige politikere – er langt mer salgbar journalistikk enn for eksempel kritikk og avsløringer av en hel organisasjon.
I sluttkapitlet skriver de to redaktørene blant annet følgende:
”Det er imidlertid ikke noen åpenbar triumf for demokratiet at ledere og tillitsvalgte blir presset til å gå av uten at de fora som har valgt dem, får si sin mening eller ta stilling til saken. Det er heller ikke noe innlysende framskritt at store, markedsorienterte medieaktører til tider kan ha større innflytelse over en statsråds fortsatte plass i regjeringen enn den innflytelsen de folkevalgte har. Mediedrevets dramaturgi krever raske avgjørelser som i praksis er uforenelige med debatt, ettertanke og demokratiske avgjørelser.”
”Skandalenes markedsplass” viser at vi har medieforskere her til lands som ikke bare dokumenterer en tabloid utvikling mange av oss slett ikke liker, men som også klarer å se dette i et samfunnspolitisk perspektiv. Trenger vi den skandalejournalistikken som dominerer mediene i dag? Etter å ha lest denne boka, vil mitt svar være nei.
Skandalenes markedsplass Fagbokforlaget 2009
