Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Både i 2005 og 2006 får Patricia dødstrusler på telefonsvareren. Hun observerer en person som i ulike sammenhenger følger etter henne. 18.september 2006 blir Julio Lopez, et nøkkelvitne i en annen sak, kidnappet. Han kommer aldri tilbake. Undertrykkerne fra militærdiktaturets dager har begynt å røre på seg igjen. Patricia tar imot et tilbud fra Nestor Kirchner og kommer inn under regjeringens vitnebeskyttelsesprogram. Hun får livvakt i to år og oppholder seg i California i seks måneder.

– Hvorfor?

– Jeg var ikke trygg i Buenos Aires, sier hun, og legger til at hun fikk tilbud om å skifte identitet, men avslo.

Stor sak

Patricias sak er en av de store fra diktaturtiden, og er gjentatte ganger belyst i argentinske media. Etter at truslene dukket opp igjen så lenge etterpå, gikk hun ut på nytt og fortalte sin historie. Det gjorde hun blant annet gjennom et lengre TV-program, der hun snakket om den faren sentrale vitner fra diktaturtiden nå var utsatt for.

– Jeg avla også et lengre vitneprov, slik at alt ville komme fram selv om jeg skulle ble drept, forteller Patricia. I hennes sak sitter ni personer inne, men de må stilles for en ny rett for å bli dømt endelig.

– Det er bare åtte vitner, og jeg er den eneste som har sett alle de tiltalte i konsentrasjonsleirene. Med andre ord er mitt vitnemål svært viktig, legger hun til.

Hette over hodet

Vi treffer Patricia på restaurant Tortoni i Buenos Aires. Nå har hun ikke lenger livvakt. Hun forteller kortversjonen av historien sin. 16 år gammel ble hun kidnappet av en paramilitær gruppe som opererte i full forståelse med det ordinære politiet. Hun ble oppfattet som en grasrotaktivist og engasjerte seg i elevenes interesser. Det var mer enn nok til å bli buret inne.

Først satt hun en uke med hånd- og fotjern. Hun fikk hette over hodet og ble torturert på det groveste. To og et halvt år satt hun i konsentrasjonsleir uten lov og dom. I et TV program i USA med Amy Goodman, sa hun det slik:

– De dro en hette over hodet mitt, og bandt føttene mine til en jernseng. Først merket jeg noe kaldt mot magen min, jeg fikk mitt første elektriske sjokk. Du føler denne brennende smerten. Det er rett og slett et helvete. De ydmyket meg, lo rått av meg og onanerte på meg.

Gjenkjent i Santa Fe

20 år etter at hun slapp ut, reiste Patricia tilbake til hjembyen Santa Fe. De ansvarlige for diktaturtiden hadde sluppet unna. Ingen kunne dokumentere hvem de var. De satt fortsatt i viktige stillinger, lokalt og sentralt. «En pakt av taushet» førte til at ingen snakket. Men den nå erfarne arkitekten kunne ikke akseptere at bødlene skulle gå fri for alltid. Hun satte i gang omfattende undersøkelser, blant annet i offentlige arkiver som etter hvert er frigitt.

En viktig hendelse var det at hun kjente igjen en høytstående jurist, leder for Høyesterett i Santa Fe-regionen. Men hun måtte kunne dokumentere hans rulleblad, noe hun lyktes med etter omfattende gravearbeid. Til slutt kunne rettssaken begynne, og i august i 2000 vant hun fram. Victor Brusa, en av de ansvarlige for torturen, ble sparket fra sin dommergjerning. Sparket, men ikke fengslet. I 1998 ble det ført parallelle saker i Spania om forholdene under militærdiktaturene i Chile og Argentina. Patricia var sentral der også. Etter hvert er flere ansvarlige blitt stilt til ansvar. En borgermester og en sjef for det lokale narkotikapolitiet måtte gå fra sine stillinger.

– Mange ansvarlige for forbrytelsene i diktaturperioden hadde straffefrihet i 20 år, men i den runden vi nåer inne i håper vi å få dem dømt, sier Patricia. Hun mener først Nestor Kirchner og nå hans kone, president Christina Kirchner har en langt bedre politikk enn forgjengerne på dette området.

– Nestor Kirchner, som ble valgt i 2003, endret loven og åpnet rettssakene.

Livstid?

Mye av forarbeidet til den endelige rettssaken er unnagjort. Det dreier seg om grundige undersøkelser og vitnemål. Dommerne vil lese alt dette materialet før den endelige rettssaken settes.

- Det har vært en rekke utsettelser opp gjennom årene. De tiltaltes forsvarere har gjort alt de kan for å trenere saken. Men nå har de knapt flere muligheter for å få til utsettelser, håper Patricia. For tiden venter hun på den skriftlige innkallingen til saken.

– Er det realistisk at de skyldige blir dømt til fengsel på livstid?

– Jeg håper og tror det. De ansvarlige har de beste advokatene, men en veldig dårlig sak, sier Patricia Isasa, som regner med å ha to – tre livvakter rundt seg når saken kommer opp. To saker er nå fullført i rettsapparatet med fellelse og fengsel på livstid. Ytterligere tre saker står klare for retten.

Maiplassen

LO-Aktuelt var til stede på Mai-plassen under den årlige markeringen i desember for de forsvunnede fra diktaturtiden. Brødre og søstre går rundt og rundt med parolene sine og løpesedler, som de har gjort så mange ganger tidligere. Sammen med Patricia treffer vi Maria Adela Antokoletz, datteren til en av kvinnene som grunnla «mødrene på Maiplassen». Hun er jurist og kjemper fortsatt. Dette er et 24 timers opplegg, folk kommer og går. Noen hundre meter unna ligger en organisasjon for menneskerettigheter som jobber for å få fram mest mulig kunnskap om forsvinningene.

– Vi krever at de åpner alle arkivene fra militæret og etterretningstjenesten. De har åpnet dem i provinsene Buenos Aires og Cordoba, men mye gjenstår, sier Nenina Boulliet. Det var 600 konsentrasjonsleire under diktaturet i Argentina, og 30 000 forsvant. Nenina Boulliet mistet selv mannen sin, men hun har ingen grav å gå til. Særlig folk fra den aktive venstresiden var utsatt. Etter at de ble arrestert, gikk militæret ofte inn og overtok husene deres.

– De stjal leilighetene, møbler og alt, akkurat som nazistene, sier Boulliet. Den organisasjonen hun representerer legger stor vekt på å komme seg ut på skolene og informere om hva som skjedde. Vi forteller at norsk skoleelever reiser til tyske konsentrasjonsleire for å få kunnskap om det samme. Hun forteller om ESMA, marinens torturbase nr 1. Dagen etter besøker vi stedet, som nå er blitt museum.

Statsterrorisme

ESMA ligger litt i utkanten av sentrum. Sammen med nærmere 20 andre får vi en spesialomvisning før museet er helt åpnet. Guiden forteller at det var 5 000 mennesker her.

Kun 1 prosent overlevde. På museet er de nøye med å bruke ordet statsterrorisme. Det var staten ved militærapparatet som drev terror og tortur mot sitt eget folk. Fords lokale datterselskap i Argentina leverte biler til det militære, og de grønne sedan-modellene av typen Ford Falcon var kjøretøyer som ble brukt i tusenvis av bortføringer og forsvinninger. Og mens Ford leverte tjenester til juntaen, leverte juntaen en annen tjeneste tilbake, de fjernet brysomme fagforeningsmedlemmer fra samlebåndene.

Tok babyene

På ESMA hadde de egne ansvarlige for å ta seg av gravide kvinner. Kvinnene ble som regel kvitt håndjernene og fotlenkene i 7. måned. Etter å ha født, ble mange av babyene overtatt av militære familier, mens kvinnene selv fikk en likegladsprøyte. Deretter bar det til flyplassen og i noen tusen meters høyde, over havet, ble de kastet ut. En del av likene er skyllet inn over land lang tid etter. De ble funnet og forsøkene på identifisering kunne starte.

– Her ved ESMA-museet jobber vi med minner, bevis og dokumentasjon, forteller guiden. Det er mange ungdommer, særlig jenter, som er med på omvisningen denne dagen. Etter hvert bryter Patricia inn med full tyngde. Hun er et tidsvitne, har selv opplevd torturen, om ikke på ESMA, så i like grusomme omgivelser. De unge jentene gjør store øyne.

– Har du opplevd dette?

Og Patricia forteller: – De militære brukte falske dokumenter på fangene de kidnappet, og ga dem falske navn. Her fikk de vekselsvis god mat, så ble de torturert og mistet kanskje noen tenner, og så igjen tilbud om tannlege. I det ene rommet ble du torturert, i det neste satt doktoren. Du kan bli gal av mindre.

Mange hadde hette over hodet i flere måneder i strekk. Fotlenker var ikke uvanlig, og fanger var i lange perioder lenket til noen søyler som nå er en del av museet.

– Og høy musikk var en del av fangebehandlingen, forteller Patricia som er involvert i forslag som kan gjøre museet mest mulig realistisk.

På loftet kunne folk ligge i en slags boks 24 timer i døgnet. De fikk ett måltid om dagen og en kopp te. De som arbeidet fikk ligge i jernsenger.

– Hettene som fangene hadde over hodet kunne være infisert med blod og oppkast. De ble overtatt fra tidligere fanger, uten at de var rengjort.

Patricia gikk jevnlig hos psykolog i 17 år etter frigivelsen. Likevel føler hun atmosfæren i et slikt tortursenter komme tilbake.

– Ting kommer opp, om så bare i korte øyeblikk, sier hun.

Fagbevegelsen rammet

Arbeidernes fremste representanter ble sterkt rammet under militærdiktaturet. Historikeren Karen Robert skriver at nesten alle fagforeningsrepresentanter på golvet i selskaper som Mercedes-Benz, Chrysler og Fiat Concord ble fjernet. Det var ofte ensbetydende med den sikre død. Ifølge Naomi Klein (Sjokkdoktrinen) ble minst 25 tillitsvalgte bare hos Ford bortført i denne perioden. Det ble opprettet celler inne på Fords fabrikk, der arbeiderne ble slått, sparket og i noen tilfeller utsatt for elektrisk sjokk.

Militæret tok makten ved et kupp i 1976, et diktatur som varte i sju år. Terroren, særlig mot venstreorienterte, var massiv.