Odd Harald Røst, FriFagbevegelse.no

Mye av det som skjer under en LO-kongress er forutsigbart – beretninger og regnskap, vedtekter og hovedavtalene. Disse får ikke kongressen til å danse. En annen gjenganger er handlingsprogrammet. Debatten om det tar natta i bruk, for da skal over halvparten ha ordet. Slik har det vært siden det første i 1969. LOs medlemmer har interesser på nær sagt alle områder, også torskens gyteplass. Forslaget om jernbane i nord er mer regelmessig enn togene på Østfoldbanen, men olje og gass utenfor Lofoten påkalte størst oppmerksomhet under årets kongress. Til tross for det tradisjonelle, er mye forskjellig fra kongress til kongress. Nye forhold kommer inn. Det er lenge siden kvinner trodde at kvinnekamp gikk gjennom fravær av BH og at likestilling var ensbetydende med å amme i plenum. Nå sist trillet Atle Reidar Sandnes, tillitsvalgt i Fellesforbundet, barnevogn i Folkets Hus, mens kona Rita Tonning (FO) var delegat. Forrige gang var det omvendt.

Fortsatt er det ingen som kan si «kamerat» med samme innlevelse som Einar Gerhardsen. Han lente seg langt ut over talerstolen og favnet salen. Yngve Hågensens åpning var også inkluderende. Gjengangeren Størk Hansen fra Gjøvik sier kamerat på en måte som gir ordet innhold. Da daværende kartell-leder Nils Totland talte, følte tilhørerne seg hensatt til høymesse. Han snakket som en sokneprest. Fortsatt gir allsangen assosiasjoner til det lavkirkelig den gangen Trygve Aakervik dro i gang allsangen. Under de siste kongressene er kulturinnslagene blitt mer og mer overlatt de profesjonelle.

Frafallet av journalister under denne kongressen, var påfallende. Under min første kongress i 1973, var over 100 journalister påmeldt. Den gangen og fram til 2001 var det kamp om presseplassene i salen. En gang i tiden dekket forbund utgiftene til utvalgte lokalaviser som ønsket å skrive fra kongressen. De takket ja. Mai i Oslo er en fin måned. I dag vil et tilbud og dekning av reise og opphold blitt blankt avvist. Pressen er ubestikkelig og sier også nei til gratis adgang til Arnardo. Nå stiller hovedtyngden av media i stim når en avgått LO-leder møter for å bli hyllet. De daglige forhandlingene dekkes av en håndfull. Det er når glansbildene dukker opp at pressebenkene fylles. Interessen for LO er ellers stor. Likevel bør Roar Flåthen være glad for at LO har etablert egen nettbasert nyhetstjeneste, basert på journalistikk og ikke informasjon. Slik får alle adgang til siste nytt, også om saker som LO-ledelsen finner ubehagelig.

I riktig gamle dager, på 70- tallet, konkurrerte pressefolk om hvor mange som vil stemme mot fortsatt fagligpolitisk samarbeid og bevilgninger til Arbeiderpartiet – fl ertallsformen partier eksisterte ikke den gangen. Også dette hører historien til, som så mye annet. Slik kan jeg fortsette. Inntrykkene er mange etter elleve kongresser så lenge hukommelsen er brukbar. I dag diskuteres et nytt begrep, nemlig EU-direktiv. Det er ikke et skjellsord som mange tror.

LO-Aktuelt nr. 9/2009