Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Han er ikke lett å sette i bås, adjunkten Tor Karseth fra Ridabu. Han har undervist i ungdomsskolen og videregående skole, og er fortsatt lærer noen timer i uka på kulturskolen i Hamar. Hvis vi legger til forfatter, visedikter, trubadur og kulturarbeider, forteller det mer om hva voksenlivet hans har vært preget av. I en alder av 52 har han lagt en imponerende liste bak seg og jobber fortsatt med nye prosjekter. Han lar det fl ara (fl omme ut), som han kalte Hamar bys jubileumsforestilling (150 år) i 1999.

Karseth må regnes som en av Hedmarks aller mest produktive kulturarbeidere. Siden han skrev, produserte og medvirket i «Arbesdaer» i 1988, har forestillinger for små og store kommet på løpende bånd. Antallet er nå femti pluss, og det vil fortsette så lenge idéene kan festes i ord og toner, lover han.

Første gang Karseth fikk samlet egne sanger til en kassett- utgivelse, var i 1987, sammen med Geir Willard, en samarbeidspartner på flere prosjekter. «Ville veger, stille stier» er senere etterfulgt av 15 CDer, den siste «En dag i mai – Ilsengsanger » kom i 2008. Også bokutgivelser har han hatt tid til. «Unga på Løkja» 1996, sanger og stubber knyttet til barndom og oppvekst på Hedmarken på 1920-tallet, er senere etterfulgt av seks nye bøker. Den aller siste «Alt kan skje på 123» er rykende fersk av året. Den inneholder 123 sanger for barn, med noter, besifring og illustrasjoner. Karseth smiler når han får spørsmålet om hvordan det hele startet.

– Jeg var vel som alle andre. Spilte i korps. Og så ønsket jeg meg nok penger til konfirmasjon til å kjøpe gitar. Det gikk greit, og gitaren ble anskaffet. Jeg lærte meg å spille og begynte å skrive tekster. Laget håpløse sanger om de store tinga, minnes han overfor LOAktuelt, smilende og lett hoderistende.

Men det kom seg fort. Det ble mindre håpløse sanger, snarere fine viser om livet i nærmiljøet, revyer og lokale forestillinger. Han sendte også inn egne viser til et søndagsprogram i radio, og fikk klaff. Det ga en god tilbakemelding.

Når man ser gjennom lista over alt han har fått ned i ord og toner de siste par tiårene, er det både barn og voksne som får sitt. Omtrent fifty-fifty, anslår Karseth.

– I 1988 begynte jeg på Klevfos. Jeg skyldte Forsvaret en rest på fire måneder og fikk avtjene siviltjeneste på papirfabrikken, som hadde blitt industrimuseum. De fire månedene ble til ni år og varte til 1997, sier Karseth. Jobben hans på museet var formidler og pedagog.

Det var også der «Arbesdaer» ble skapt. Handlingen dreier seg om livet ved Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk ved Ådalsbruk i Løten, hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet. Første framføring var i 1988, 100 år etter at fabrikken startet produksjonen, men har gått igjen fra 1. mai og gjennom sommeren og høsten år etter år. 1. mai i år startet årets forestilling.

Også syngespillet «Den levende skogen» ble til på Klevfos.

– Det var den andre sammaren jeg jobba der. Jeg tenkte – vi må ha noe for unga. Willard og jeg jobba med tekster og melodier og skrev det ferdig på ei uke i august. Vi kjente at det stemte. Det ble en helt spesiell sommer, minnes han.

«Den levende skogen» fra 1990, som var resultatet av den produktive uka, skulle bli noe helt spesielt. Et syngespill der trærne har hovedrollen sammen med to harer og en A4-familie på skogstur. Det har vært satt opp landet rundt siden utgivelsen, ofte gjennom skoleverket, og har vært TVsendt. Det lever videre den dag i dag, blant annet med egne forestillinger i Finland, Island, Chile, Russland og Kina.

– Dette tok jo helt av etter hvert, men det er hyggelig også. Jeg har alltid vært opptatt av få til gode refrenger, å bruke rare ord og ordspill. Jeg prøver å få det spennende både for meg sjøl og for dem som skal framføre det, sier Karseth. Han ser muntert på utfordringen med å få oversatt «Alle tremenninga i almenninga» til kinesisk. Det kan ikke ha vært lett, antar han.

Han hviler aldri på laurbær. Den store produksjonen og det medfølgende brede kontaktnettet han har fått, gir mange forespørsler om å bidra.

– Da Norsk Jernbaneforbund feiret 100 år, ble jeg spurt om jeg hadde sanger som handlet om jernbanen. Jeg måtte svare at, ja da, det har jeg. Etter en forestilling som ble satt opp i Drammen, fikk jeg spørsmålet: har du noe mer? Det blir ofte slik at det ene drar det andre med seg. Hvis jeg sier ja, er jeg samtidig sikker på at det blir spennende for meg også. En regel har jeg, og det er at jeg spiller bare det jeg har laga sjøl.

Karseth har etter hvert fått mange priser for den mangfoldige produktiviteten sin. Nå har han også fått LOs kulturpris. Den ble han hedret med under LO-kongressen. Da LOsekretær Rita Lekang overrakte prisen, sa hun blant annet:

– Prisvinneren er en mester i å formilde folks hverdagshistorie. Som han gjør med kjærlighet og varm innsikt. Han er med andre ord en ordentlig sønn av folket. Uhøytidelig i formen og med et godt blikk for dagliglivets mange viderverdigheter. Noen vil kanskje si at han har arvet litt av den prøysenske hverdagsfilosofien. Uansett litterær arv, så framstår han som en helstøpt norsk hverdagsformidler. Som av og til ser litt med skråblikk på folks gjøren og laden, som gjør litt narr av både høy og lav, men som med kjærlig innsikt formidler ektheten hos folk, var blant Lekangs karakteristikker.

– Det er veldig stas å få en slik pris. Jeg mener jeg har skrevet en del ting om arbeidsfolks historie på 1900-tallet, inkludert unga deres, som en historie fortalt nedenfra. Det er slik jeg har prøvd å formidle historien. Om jeg skulle ha en slags programerklæring for det jeg driver med, måtte det være at alt det gode kommer nedenfra, fastslår Karseth.

LO-Aktuelt nr. 9/2009