Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Sahar Khalifeh, av mange regnet som Palestinas fremste forfatter, er med romanen ”Arven” for første gang oversatt til norsk, til og med fra arabisk av Anne Aabakken. Totalt har Khalifeh skrevet ni romaner. Forfatteren holdt også årets Bjørnsonforedrag ved Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.

Khalifeh er født i Nablus på Vestbredden, men har et lengre studieopphold i Vesten, nærmere bestemt i USA, bak seg. For øvrig ikke helt ulikt hovedpersonen i romanen ”Arven”, om vi kan si denne romanen har noen hovedperson. Den har nemlig mange trekk som godt kan klassifisere den som en kollektivroman.

Teksten starter med med at Zaina, som har en palestinsk far og en amerikansk mor, får et brev fra farens bror som forteller at hennes far ligger for døden og at det kan være lurt å komme til hans dødsleie. Det er en arv som skal utdeles. Da er det alltid en fordel å være til stede.

Zaina, som er vokst opp i New York og har gjort akademisk karriere, bestemmer seg etter noe nøling for å reise. Det er ikke bare arven som lokker henne. Zaina føler seg identitetsløs, hun veit ikke helt hvor hun hører hjemme. Hun snakker til og med arabisk, om enn ikke helt lytefritt.

Da hun kommer til Palestina, møter hun et hav av ulike mennesker som tilhører familien og finner fort ut at hun er ikke lik noen av dem. Teksten slipper nå tak i Zaina som hovedperson, fokus flyttes over til en del andre som for eksempel Nahla, Violet og Fitna, kvinner som ikke lar seg styre sånn uten videre. Og vi møter Mazen, Kamal og Said. Alle lever de i en patriarkalsk og tradisjonsbundet kultur, både privat og offentlig. Familiens overhode er Abu Jaber. Ingen enkel person han heller.

Gjennom skildringen av disse menneskenes hverdagsliv på Vestbredden, sjølsagt i en politisk ramme der vi aldri er i tvil om at dette er okkupert land og at okkupasjonsmakten er Israel, får Khalifeh først og fremst tydeliggjort at de fastfrosne tankene, gjerne kalt fordommer, som vi her i Vesten har når det gjelder arabere generelt, og arabiske kvinner spesielt, ikke står til troende. Kvinnene er mye mer enn burkakledde, undertrykte vesener uten meningers mot. Til og med palestinske Zaina, som altså er vokst opp i Vestens metropol nummer én: New York, undrer seg nok også litt over dette.

Det er et tydelig feministisk fortellerperspektiv i denne teksten. Opprørsk, er nok å ta for hardt i, men likevel en utvetydig kritikk av et patriarkalsk samfunn.

Arv er et ord som i romanen brukes i mer enn sin konkrete betydingen. Hele kulturen er en arv det er vanskelig å forholde seg likegyldig til, et mønster som gjerne gjentar seg sjøl fordi det her er både indre og ytre fiender. Stereotypier både fra Østen og Vesten blir som sjøloppfyllende profetier.

Til slutt reiser Zaina tilbake til USA. Oppholdet har gjort inntrykk.

”For første gang på mange år tørket jeg tårene. Jeg hadde funnet igjen følelsene mine.” Zaina fortelleren onkelen, som kjører henne til flyplassen at hun vil komme tilbake. Romanen slutter da sånn:

”Det er riktig at en sønn arver det dobbelte av en datter, men andelen din vil bli holdt av til deg, sa han forhåpningsfullt. Jeg bare nikket og gikk mot flyet.”

Arven Oversatt av Anne Aabakken Pax Forlag 2009