Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Å skrive romaner med handlingen lagt til den karibiske øya Cuba ser ut til å være en vanskelig øvelse. Av en eller annen merkelig grunn har dette en sterk tendens til å bli framstilt svært svart-hvitt, med enkelte innslag av gråtoner. Det er først og fremst det utilslørte hatet mot Castro som er så påfallende. Cuba framstilles gjerne som ei fengselsøy det blir maktpåliggende å rømme fra, koste hva det koste vil.

Romanen ”Drømmehjerte” av eksilcubaneren (hva ellers?) Cecilia Samartin, oversatt til norsk av Kirsti Øvergaard, er dessverre en roman som holder seg godt innenfor rammen av ovenevnte beskrivelse. Bare tittelen burde jo få de fleste til å fryse litt på ryggen.

Nå er dette altså en fiksjon, det er diktning, men det blir likevel i overkant unyansert når romanen er trygt plassert innenfor en realistisk skjønnlitterær tradisjon.

Romanen starter i 1956, tre år før den sosialistiske revolusjonen til Fidel Castro og hans grønnkledte, uniformerte menn, og handler om de to kusinene Alicia og Nora. De beundrer hverandre på en måte som vel bare eksisterer i ”ungpike”-romaner. Riktig nok er foreldrene deres ikke tilhengere av Batista, diktatoren som Castro styrtet, men lever et bekymringsløst overklasseliv i Havana. Dette reflekterer ikke Nora, som er fortelleren i romanen, særlig over. Klassekonflikter hever hun seg elegant over.

Etter noen år med Castro ved roret på Cuba, flykter Nora og hennes familie til USA, mens Alicia blir igjen på Cuba. Sjøl om hun gifter seg med verdens vakreste mann, en mann som starter som en tilnærmet revolusjonær og ender som revolusjonens fiende, blir hun mer og mer ulykkelig. Hun hater Castro og alt hva han står for.

Resten av teksten blir en slags brevroman. De to venninnene skriver romantiske, tåredryppende brev til hverandre om hvor hardt livet er og hvor mye de savner hverandre. Og ikke bare blir Alicias mann fengslet, men hun får en datter som etter hvert blir blind. Her er det melodramatikk så det holder.

Nora reiser til slutt tilbake til Cuba for å besøke Alicia, og de to fortsetter sin klagesang mot det cubanske samfunnet, Castro og alt hva de mener han står for. Det er vanskelig å lese denne romanen som noe annet enn en skjønnlitterær kritikk av Cuba. Sjøl om de fleste av Hollywoods mest opplagte og banale klisjeer står i kø på annen hver bokside.

Forlaget har like godt gjort det ”kunststykket” på bokas omslagsside å sammenligne Samartin med Paulo Coelho og Isabel Allende. Jeg kjenner ikke førstnevntes bøker, men noen Isabel Allende er dette definitivt ikke. Det kan sies mye om den chilenskfødte Allendes romaner, og mange vil nok være enige i at de er av høyst varierende kvalitet. Men Allendes romaner er aldri så politisk flate som ”Drømmehjerte”. For når Allende legger handlingen til Sør-Amerika, så skjønner hun i hvert fall at om det er noen steder folk er fattige og andre rike, så er det her. Og at heller ikke skjønnlitterære figurer kan heve seg over en sånn realitet.

”Drømmehjerte” har dessverre ikke bare blitt en internasjonal bestselger, men visst nok solgt godt i Norge også. Dette er noe i nærheten av pinlig for den oversatte skjønnlitteraturen.

Drømmehjerte Oversatt av Kirsti Øvergaard Juritzen forlag 2008