I Tel Aviv og Al Fawwar Hans Henrik Fafner

Naguib er fra Nazareth. Han insisterer på at han og hans arbeidskolleger er kommet ned fra en israelsk- arabisk by i Galilea for å arbeide i Tel Aviv. De er sysselsatt i et prosjekt som skal totalombygge et par fine, gamle hus til et lekkert boutique-hotell i sentrum av Tel Aviv.

Mennene står på byggeplassen og drikker Cola. Det er sent på ettermiddagen, og de venter en minibuss som skal kjøre dem til et sted som de skal tilbringe natten.

– Her er det ingen palestinere fra de besatte områdene. Israelerne utsteder ikke lengre arbeidstillatelser, smiler Naguib.

– Vi er fra Nazareth og sover her i Tel Aviv om natten, men i morgen reiser vi hjem for helgen.

BeEzrat HaShem (med Guds hjelp), sier han på hebraisk. BeEzrat HaShem er en direkte oversettelse av hans eget arabiske Inshallah. Man hører dette ofte blant palestinerne når de ferdes i det jødiske Israel. Som en slags tillitsvekkende forberedelse i en spent og usedvanlig situasjon.

Naguib har ikke helt rett når han sier at Israel ikke lenger utsteder arbeidstillatelser til palestinere. De siste tre årene har antallet ligget noenlunde stabilt på 25 000, primært tiltenkt for landbruk, og som her byggebransjen. I tillegg til dette har vi alle de som kommer til Israel fra Vestbredden for å finne arbeid uten myndighetenes tillatelse. Av naturlige grunner blir de ikke registrert noen steder, så det foreligger ikke noe ekstakt tall, men de fleste kilder anslår tallet til å være rundt 50 000.

– Økonomien på Vestbredden går tregt og den høye arbeidsløsheten tvinger mange palestinere til å ta sjansen med å reise ulovlig inn i Israel, forklarer Roy Wagner i Kav LaOved, en israelsk organisasjon som yter rettshjelp og informasjon til gjestearbeidere.

I Wagners øyne passer Naguib og hans holdninger godt til palestinernes profil.

– Selv om ha er en palestiner med arbeidstillatelse, ville han hevdet at han var fra Nazareth, sier Wagner.

For blant Naguibs kollegaer på arbeidsplassen er det nesten helt sikkert noen uten arbeidstillatelse, og alle kjenner spillets regler: Det gjelder å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Formelt er israelsk politi på konstant jakt etter palestinere uten arbeidstillatelse, men så lenge disse ikke gjør for mye ut av seg, blir det praktisk talt sett gjennom fingrene når de befinner seg på israelske arbeidsplassser. For det er også slik at israelske arbeidsgivere faktisk har bruk for arbeidskraften, som er både billig og kvalifisert. Den israelske regjeringen er klar over at arbeidernes inntjening bidrar såpass at palestinernes økonomi ikke faller sammen, noe som kunne utløst mer uro. De illegale arbeiderne sikrer en viss stabilitet, ligger det i luften, men dette er det ingen som sier offentlig.

Det er også vanlig at de israelske arbeidsgiverne dekker dele av virksomheten ved å ansette palestinere gjennom en mellom- mann. Han har det formelle ansvaret for arbeidstillatelse, og hvis de for eksempel vil klage på lønn eller forhold, må de henvende seg til ham.

Dermed har ikke myndighetene noe på arbeidsgiverne dersom det en sjelden gang skulle være kontroll. De kan bare unnskylde seg med at de ikke visste om de lovløse tilstandene.

Det er altså snakk om et sterkt uoversiktlig arbeidsmarked, hvor alle vinner ved å gå stille i dørene. Dermed er det heller ingen som vil styrte ordningen. Det resulterer i at man ikke ser mye til palestinerne i gatebildet. I de fattige kvartalene omkring den gamle busstasjonen i det sydlige Tel Aviv fungerer gatehjørnene som en slags arbeidsformidling. Rumenske, kinesiske og thailanske gjestearbeidere venter sammen med asylsøkere fra Sudan og Eritrea på tilbud. De har alle arbeidstillatelse, mens palestinerne ser man ikke.

– Man finner mest arbeid ved munn til munn metoden. Ved at en som har arbeid anbefaler deg, sier en ung fyr som kaller seg for Iyad.

Navnet er garantert ikke hans eget og han vil kun fotograferes med ryggen til og på avstand. Han prater først etter lang tids oppmyking og overtalelse. Iyad kommer fra en landsby i nærheten av Ramallah på Vestbredden. Vi finner han i en sidegate hvor han fordriver tiden før han skal på arbeid sent på ettermiddagen. Fetteren hans jobber på kjøkkenet i samme restaurant, hvor han tar oppvasken.

– Lønna er ok, sier han men vil ikke fortelle hvor mye.

– Her tjener jeg iallefall noe. Hjemme får jeg ikke jobb. Ikke en sjans! Og hvis jeg hadde fått noe, ville lønna uansett vært dårligere enn her.

Roy Wagner forteller at palestinerne uten arbeidstillatelse er de dårligst betalte fordi de er i en utsatt situasjon. Han antar at en illegal oppvasker tjener halvparten av minstelønna, som er 21 shekel i timen, tilsvarende 34 norske kroner. Bygningsarbeidere får som vanlig akkurat minstelønn, mens kvinner som arbeider ulovlig i landbruket så lite som en tredel, altså 6-7 shekel i timen.

– Turen fra Vestbredden til Tel Aviv er dyr og vanskelig. Den går utenom militære veisperringer og man må skifte drosje flere ganger. Derfor er det umulig, både tidsmessig og økonomisk, å dra fram og tilbake på samme dag, tilføyer Wagner.

– Det er ikke uvanlig at palestinske arbeidere blir i Israel en måned av gangen. De sover der det er mulig. Det er et hardt liv.

Iyad vil ikke fortelle hvor han overnatter. Han trekker på skuldrene som om det er en åpenlyst.

Det er på en måte åpenlyst også. Alle vet at et par tomme containere som står diskret bak en bygning kan være overnattingssted for palestinerne. En israelsk dokumentarfilm viste for et par år siden betongskjelettet til en fabrikksbygning, hvor utbyggingen hadde stanset, var overnattingssted for flere hundre palestinere. Selvfølgelig visste myndighetene om dette, men ingen grep inn. Palestinerne er her, men de er likevel ikke her, de er usynlige. Deres største fare er når de absolutt må vise seg. Når de må gå i gatene for å komme til og fra jobbene sine.

Roy Wagner opplyser at politiet tilbakeholder 100 000 palestinere i året. Det betyr at alle illegale arbeidere blir tatt et par ganger i året og prosedyren er den samme hver gang: En arbeider blir stanset av en patrulje. Når han da ikke har papirene i orden blir han tatt inn for et par timer, får en bot på 50 shekel og blir kjørt til nærmeste kontrollpost inn til Vestbredden. Kun i meget få tilfeller blir noen arrestert og bare i tilfeller hvor politiet ikke har noe valg. Det slik dette spillet foregår.

– Det er noe man venner seg til. Man venner seg til angsten, forteller 11 år gamle Suzanne Janazreh.

Vi møter henne i Al Fawwar, en liten flyktningleir som ligger som en smal stripe med hus i fjellene syd for Hebron på Vestbredden. Hennes far er ikke hjemme når vi besøker leieren. Han har dratt til Israel for å finne jobb. Hva han gjør vet ikke Suzanne. Og hun vil heller ikke vite.

– Han har blitt tatt to ganger og de sier at hvis han blir tatt igjen må han i fengsel. Men dette er fars eneste mulighet for å tjene penger, derfor har han ikke noe valg.

Al Fawwar er en typisk del av dette bildet. Fjellene omkring Hebron har alltid vært en av de fattigste områdene av Vestbredden. Allerede i 1948, da flyktingene kom hit oppstod et skarpt motsetningsforhold til de lokale småbøndene som så på nyinnflytterne som en belastning.

Så i 1967, da israelerne besatte Vestbredden, så flyktningene en god mulighet til å finne arbeid i Israel. Ved begynnelsen av den første intifadaen (opprøret) i 1987 kunne palestinerne her, og ikke minst fra Gazastripens store flyktningeleire, mer eller mindre reise fritt inn i Israel. De behøvde ikke arbeidstillatelse. I disse årene hadde opp til 250 000 palestinere jobb i Israel.

– Fordi vi kunne tjene mer i Israel, ble vi rikere enn våre naboer, forteller en eldre grønnsakshandler om en av situasjonens paradoksale forhold.

– Vi bygde store hus her i leieren og folk brydde seg ikke. Her i Al Fawwar ble arbeidet i Israel en livsstil. Da israelerne plutselig lukket grenset i 1987 og krevde arbeidstilatelse måtte mange snike seg inn. Vi har ikke noe valg.

Selv bestemte Muhammed, grønnsakshandleren, seg for å investere sparepengene sine i en butikk. Men hans tre sønner, som idag er voksne, må med jevne mellomrom resie inn til Israel for å jobbe.

Muhammed forteller at det er lettere å ta seg inn i Israel på den sydlige delen av Vestbredden enn nordpå, fordi det såkalte sikkerhetsgjerdet ennå ikke er blitt bygd i syd. For å komme utenom israelske kontrollposter på veien må mennene ta turen til fots utenom, over fjellene. På den andre siden av den grønne linjen, grensen mellom Vestbredden og Israel, venter en person på et avtalt sted og turen går videre. Roy Wagner opplyser at israelske drosjesjåfører ofte står for transporten. De har egentlig plikt til å sjekke om palsetinerne har gyldig arbeidstillatelse, hvis ikke bryter de loven.

– Sjåførene tar seg godt betalt for å ta sjansen. Hvis de blir stanset kan de likevel unnskylde seg med at de ikke ser forkjell på ekte og falske papirer. Det kan ikke jeg heller, sier Wagner.

En annen gruppe palestinere som Roy Wagner observerer, utgjør et sted mellom 30 000 og 50 000 arbeidere. De jobber på Vestbreddens okkuperte boområder. Nesten alle disse er uten arbeidstillatelser. Wagner forklarer at israelerne som bor her ikke er ivrige med å anmelde palestinerne, men heller sysselsetter dem. Mens palestinerne heller ikke vil reklamere med at de faktisk hjelper disse landerobrerne.

Mange av disse menneskene lever med beskyldningen om at de er samarbeidspartnere for den israelske erobringsmakten, forklarer han.

I Kav LaOved har man flere eksempler på at den israelske sikkerhetstjenesten, Shabak, har presset palestinere til å levere opplysninger som betaling for arbeidstillatelse. Hvor utbredt dette er vet ikke Wagner sikkert. Men han vet dette ikke er noen hemmelighet blant palestinerne. Derfor oppstår det også en del mistanker om forræderi blant palestinske arbeidere i Israel. Og pussig nok er det derfor ikke noen forskjell mellom dem som har tillatelse og de uten.

– Samtidig er det jo forståelig at mange velger å arbeide for israelerne. Det er simpelthen et spørsmål om å overleve, tilføyer Wagner.

I Kav LaOved ønsker man selvsagt at mange flere arbeidstillatelser skal utstedes så ingen behøver på den illegale måten. Men det vil nok i skje i nær framtid, mener Wagner. På den andre siden vil antallet arbeidstillatelser på 25 000 heller ikke bli redusert, men Wagner er mer bekymret for at reglene blir strengere. Den siste endringen nå er at arbeidstillatelse ikke gir deg rett til å overnatte i Israel. Når 15 000 palestinere med lovlig arbeidstillatelse skal passere Shaar Ephraim, det største kontrollstedet mellom Vestbredden og Israel, har Kav LaOved beregnet at det vil bli tre timer med kø hver morgen og ettermiddag hvis alle skal forbi.

I tillegg til reisetiden blir det seks timer ekstra til en allerede lang arbeidsdag. Det er vanskelige betingelser, slutter Wagner. Jeg er redd for at det betyr at flere vil velge å jobbe uten tillatelse, så framover vil det være enda flere som Naguib, som sier at de er fra Nazareth, uansett om det er sant eller ikke.

LO-Aktuelt nr. 10/2009