Odd Børn Ure, forsker Fafo

Statistikken viser imidlertid at etter- og videreutdanningen ikke har blitt påvirket av nedgangskonjunkturene de siste tjue årene. Det har vært en svak nedadgående trend, selv i tider med høykonjunktur. Men opplæringsaktiviteten vil trolig ikke tåle en langvarig økonomisk nedgangsperiode uten ekstra innsats fra private og offentlige aktører.

Det grunnleggende spørsmålet er hvor robuste næringslivets opplæringsaktiviteter er under dagens krise. Etter børskrakket i 1987 og den påfølgende resesjonen ble det ingen bråstopp i opplæringsaktivitetene, men en viss overgang fra dyre eksterne kurs til billigere intern opplæring. Samtidig satset bedriftene etter hvert mindre på kurs som primært tilførte de ansatte sosial kompetanse. For det tredje begynte bedriftene å legge større vekt på opplæring i å gjennomføre organisasjonsendringer, med andre ord en slags kollektiv læring framfor individuelle kurs (Ellen Brandt om opplæringspolitikk i tolv høyteknologi- og service bedrifter, 1989). En annen norsk undersøkelse tyder på at særlig storbedrifter benyttet perioder med mindre kapasitetsutnyttelse til å lære opp egne medarbeidere.

Statistikken for perioden 1996-2008 er fyldigere og viser en svakt fallende kurve for alle utdanningsgrupper som deltar i kurs og opplæring. For det første ser vi at en svakt nedadgående kurve for deltaking i etterog videreutdanning ikke ble forverret etter Asia-krisen i 1998 og etter dotcom-bølgen, som stilnet i 2001. For det andre ser vi at andelen ansatte som deltar i EVU fortsatte den samme nedadgående trenden under oppgangskonjunkturen fra siste halvdel av 2003 og fram til toppen av høykonjunkturen i 2007/2008. Først da norsk økonomi var på toppen av denne konjunkturbølgen, begynte deltakelsen i ulike opplæringstiltak å øke. En slik treghet tilsier at konjunkturbølgene må være av en viss varighet før de påvirker deltakelsen i EVU.

Det er ingen innlysende forklaring på hvorfor deltakelsen ikke viser noen entydig tendens til å falle i økonomiske nedgangstider og stige i oppgangstider. På den ene siden kan en moderat nedgangskonjunktur med redusert produksjonspress frigjøre tid til å delta i opplæring. På den annen side kan lavere inntjening i virksomhetene gjøre dem mindre villige til å bruke ressurser på opplæring.

Dagens nedgangskonjunktur er dypere enn de korte resesjonene Norge opplevde fra 1996 og framover. I en bakgrunnsrapport til den kommende stortingsmeldingen om kompetansepolitikk har Fafo skrevet et kapittel som konkluderer med at deltakelsen i etter- og videreutdanning neppe står imot en langvarig resesjon. Vi kommer med tre spådommer om den framtidige deltakelsen i etter- og videreutdanning:

1. Deltakelsen i kurs og annen opplæring (ikke-formell læring) vil vise mer markant nedgang enn deltakelsen i formell videreutdanning som gir eksamensbevis. Vi bygger denne antakelsen på den mer stabile kurven over utviklingen i formell videreutdanning i perioden 2003- 2008, samt på indikasjoner om at offentlig ansatte – som tradisjonelt er den gruppen som tilbys mest formell opplæring – ikke vil bli rammet av noen økonomisk sparekniv med det første.

2. De siste års påfallende stabile mønster i opplærings deltakelsen mellom sektorer/bransjer kan modifiseres under en langvarig resesjon. Dermed vil noen av de mest konjunktur følsomme bransjene skille seg klarere fra hovedtrenden i næringslivet, slik at andelen ansatte som deltar i opplæring kan vise nedgang i en bransje, mens deltakelsen kan være mer stabil i en annen bransje. En langvarig nedgangskonjunktur kan forsterke skillet mellom privatansatte og offentlig ansattes muligheter til opplæring. Ansatte i kommuner, fylker og staten er hyppige deltakere i utdanning som gir formelle kompetansebevis. Kombinasjonen av mindre satsing på formell videreutdanning og avhengigheten av internasjonale konkurranseforhold kan derfor slå uheldig ut for opplæringsaktiviteten i privat sektor.

3. Den framtidige deltakelsen i etter- og videreutdanning beror på i hvilken grad de som trues eller rammes av arbeidsledighet, tilbys midlertidige opplærings- og omskoleringstiltak, betalt av arbeidsgiver eller offentlige myndigheter. I tidligere nedgangstider medvirket aetat aktivt under omstilling og kompetanseheving i enkeltbedrifter og lokalsamfunn. Dette bidro til å modifisere tendensen til at bedrifter i nedgangstider ikke har råd til å drive så mye opplæring som de ønsker, mens de i oppgangstider ikke har tid til å la ansatte ta opplæring.

Både private og offentlige aktører påvirker framtidsbildet vi har tegnet. Den ufullførte NAVreformen har satt offentlige etater dårligere i stand til å være like proaktive som i tidligere korte nedgangskonjunkturer. Mens NAV i små industrisamfunn tradisjonelt har arbeidet tett sammen med hjørnesteinsbedrifter, er det vanskeligere for etaten å ha samme tette bedriftskontakt i storbyer med et større register av sysselsettingsproblemer. Og NAV er kanskje ikke rustet for å drive aktiv arbeidsmarkedspolitikk med varierte opplæringstilbud i en dyp og langvarig nedgangskonjunktur. På offentlig side er det dessuten avgjørende at utdanningspolitikk spiller på lag med arbeidsmarkedspolitikken slik at permitterte og arbeidsledige tilbys mer enn stønadsbeløp.

Blant private aktører er det i dagens dype nedgangskonjunktur fristende å vise ekstra handlekraft overfor misfornøyde aksjonærer ved å kutte arbeidsstokken mer enn bedriftens langsiktige satsinger tilsier. Når flere enn forventet sies opp i kriserammede bedrifter, meldes det derfor om stigende aksjekurser. Under tidligere korte resesjoner har bedrifter med tålmodige aksjonærer og god hjelp fra offentlige aktører, tilbudt ansatte systematisk opplæring for å utvikle medarbeidere med evne til å utføre mange arbeidsoppgaver. En omstillbar arbeidsstokk har dermed stått klar til å møte oppgangskonjunkturene. Bedriftenes strategier for å beholde og lære opp egne ansatte i dagens dype resesjon blir avgjørende.

LO-Aktuelt nr. 10/2009