Heidi Marie Kriznik, spaltist i Aktuell

Bakken er gul av pollenstøv, og trærne irrgrønne. Det dufter søtt.

Hvor tror du den søte lukta kommer fra? sier jeg.

Veit ikke, svarer venninna mi.

Kanskje fra de trærne der, sier jeg og peker på trærne over oss.

Venninna mi trekker på skuldra.

Vi går gjennom parken, mot magnolialunden på den andre sida.

Er det ikke fint? sier jeg når vi står under Snømagnoliaen med de enorme hvite blomsterbladene.

Venninna mi sier ikke noe.

Hvordan får du en som er deprimert, til å se at Magnoliaen blomstrer?

Magnoliaen blomstrer på bar kvist. De duftende, store blomstene bestøves av biller. Og siden biller er ganske kraftige kryp, har magnoliablomstene utvikla seg til å bli tunge, tykke og kraftige.

Den mest hardføre er Snømagnoliaen. De store, kremhvite blomstene danner en hvit sky mot himmelen.

Ser du det? sier jeg. Venninna mi er taus.

Mange mener Magnoliaen ikke hører hjemme her, sier jeg, at den ikke tåler kulda. Men Magnoliaen er en skikkelig hardhaus, når den først gror seg til, klarer den seg for det meste selv. Og jeg tror den bærer frukt, sier jeg.

Det tror ikke jeg, sier venninna mi.

Rett bortafor holder en gartner på i jorda. Jeg går bort og spør han, og kommer tilbake med svaret:

Alle trær som blomstrer bærer frukt. Frukten er en belgkapsel. Når den sprekker opp henger de røde, store frøene på elegante, hvite frøstrenger.

Kom du på sykkel? sier venninna mi.

Ja, sier jeg, og tenker på det som skjedde rett før jeg satte den fra meg utafor parken og gikk inn for å møte venninna mi. Jeg kom på sykkel, ja, sier jeg, for det virker ikke som hun hører etter.

Jeg ble påkjørt, sier jeg. Jeg stanser opp og ser på henne.

Gjorde du? Hun stanser også, og jeg er nødt til å fortelle hva som skjedde.

Den dobbeltparkerte gata var for trang for biler i to retninger og en syklist, så jeg kjørte opp på fortauet.

Utafor en parkert bil sto en kvinne og ropte. I baksetet på bilen, krabba ei jente på fire-fem år. Hun lette etter noe hun ville ha med seg.

Jeg er drittlei av deg! skreik mora.

Jeg stirra på mora i det jeg passerte. Ja, snudde meg også.

Brått opphørte fortauet på grunn av ei kryssende gate, og jeg måtte ned av fortauet.

I det samme svingte en bil raskt inn og der var jeg.

Forhjulet til bilen traff dekket mitt. Jeg hoppa av sykkelen for ikke å falle. Jeg prøvde å dra sykkelen unna, men satt fast mellom den høye fortauskanten bak meg og dekket som ble bendt mot forhjulet på bilen.

Sykkelen pressa mot beinet mitt, men jeg fikk den ikke unna. Bilen kjørte på, og dro.

Stoppa han ikke en gang for å spørre hvordan det gikk? sier venninna mi.

Nei, sier jeg, og går bort til et annet Magnoliatre. Beinet mitt er ømt etter påkjørselen. Jeg peker: De rosa har ikke sprunget ut ennå. Jeg gleder meg til de springer ut, sier jeg.

”Blir verden meningsløs, tvinges man til å oppfinne et skyggeteater, til å projisere ideer over på tingene slik at tomheten tildekkes”, skriver litteraturforsker Kjersti Bale i boka Om melankoli.

Visste du at Magnoliaen oppsto på kloden for mange millioner år siden? sier jeg. Det er funnet fossiler av magnoliaslektninger som er minst 100 millioner år gamle. Tenk på det, sier jeg.

Jeg tenker på øya til den gutten som ble slått i hjel av stefaren sin, de var så blå, sier venninna mi. Ja, sier jeg.

Hvordan kan noen få seg til å gjøre noe sånt? sier hun.

Veit ikke, sier jeg.

Jeg rister på hodet, og tenker på da jeg satt på en fortausrestaurant og så ei mor løpe etter ei jente på rundt ni. Mora sparka til beina på jenta, så jenta falt framover og ble liggende på asfalten.

Mora slo henne i ryggen med knytta neve.

Jenta snudde hue og så mot rekkene av restaurantbord, mot oss, de voksne som spiste sin salat.

Jeg glemmer aldri det blikket.

Så reiv jenta seg løs og løp bort.

Hva gjør det med et barn å se de voksnes unnlatenhet? Og hvilken tillit til verden gir vi barn?

Jeg er taus. Vi passerer alt det som blomstrer på trær og i bed. Og når vi går tilbake gjennom parken, den samme veien, ser jeg at bladene på Snømagnoliaen drysser.

Venninna mi ser dit jeg ser, og sier: Det ser ut som snø om våren.

Ja, sier jeg.

Vi kan gå tilbake om et par dager, for da blomstrer sikkert de rosa Magnoliaene, sier hun.

Venninna mi ser på meg: Skal vi det?

Kan vi godt, sier jeg.