Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

Klimatoppmøtet i København i desember nærmer seg med stormskritt og temaet er minst like viktig som det var for et år siden, selv om den økonomiske krisen har fått hovedoppmerksomheten i senere tid. I disse dager foregår forberedende forhandlinger mange steder. Danmark som vertsland og Sverige som EUformannskapsland vil ha sentrale funksjoner fram til og under møtet.

Nordisk Faglig Samorganisasjon (NFS), bestående av 15 landsorganisasjoner i de fem nordiske landene, satte for halvannet år siden ned en arbeidsgruppe med København-møtet for øyet.

Oppdraget var å meisle ut en felles holdning og en klimapolitikk for flere jobber og reduserte utslipp. Det har den bredt sammensatte arbeidsgruppen gjort til gagns. En grundig rapport ble lagt fram på en konferanse i Stockholm 3. juni.

Ifølge Bente Sorgenfrey, NFS-leder for 2009, vil rapporten i nær framtid bli sendt til miljø- og næringsministrene i de nordiske land. NFS ønsker å bidra konstruktivt til at København- møtet ender med et så godt resultat som mulig.

YS-leder Tore Eugen Kvalheim åpnet konferansen og slo med en gang fast at klimaspørsmålet er en viktig sak for nordisk fagbevegelse. Den har i kraft av sin størrelse en betydelig innflytelse.

– Fagbevegelsen har en unik rolle som formidler av arbeidslivets krav til klimapolitikken. Vår makt og innflytelse manifesterer seg kanskje aller mest i kollektivavtalene. Gjennom disse kan vi fremme krav om klima som en del av partssamarbeidet og få virksomhetene til å gå i riktig retning, framholdt han.

Kvalheim viste til Sverige der de ansattes styrerepresentanter er sikret miljø- og klimakompetanse. Et eksempel til etterfølgelse, mente han, og tilla at all skolering av tillitsvalgte og verneombud burde utvides til å omfatte klima- og miljøspørsmål.

Mange er redd for at arbeidsplasser vil forsvinne og at konkurranseevnen taper på grønne løsninger, men det er det motsatte som skjer. De som omstiller seg, trygger sine arbeidsplasser, framholdt Kvalhaug. GM-konkursen er et illustrerende eksempel. En internasjonal undersøkelse viser dessuten at bedrifter som arbeider grundig med samfunns- og miljøansvar – «grønne vinnere» – lykkes bedre enn konkurrentene.

Fagbevegelsen vil i årene framover bli stilt overfor vanskelige valg, framgår det av rapporten. Dilemmaene består blant annet av følgende problemstillinger: Skal fagbevegelsen alltid gå for økt kjøpekraft/ økt lønn for medlemmene eller skal lønna tas ut som mer fritid? Skal vi stille miljøkrav til produksjonen der den foregår eller gå med på at den flytter ut? Aksepterer vi høyere pris for miljøvennlige produkter? Og kan vi godta miljøødeleggelsene fra egen arbeidsgiver?

Kravene til utslippskutt, forebygging og tilpasninger som klimaforandringene fører med seg, stiller næringsliv og samfunn overfor store påkjenninger. Når OECD-landene står for 40 prosent av verdens samlede utslipp av klimagasser, men har bare 18 prosent av verdens befolkning, er det her størstedelen av utslippskuttene må tas. Alle de nordiske land, unntatt Sverige, har problemer med å innfri forpliktelsene i Kyoto-avtalen med utelukkende nasjonale tiltak.

Omstillinger vil kreves for å fase ut energiintensive virksomheter, det vil si produksjon og konsum av varer og tjenester som har høyt energiforbruk per produsert enhet. Det handler om fly- og bilreiser, smelting av metaller, utvinning av olje/ gass, gruvedrift, kjemisk og petrokjemisk industri og treforedling. Det må til en endring både i produksjons- og forbruksmønstret.

Utviklingen i verdensøkonomien påskynder nå en slik omstilling; I Norge regner Norsk Industri med en stor avskalling av energiintensiv industri, både av midlertidig og permanent karakter. I år kan reduksjonen bli 20 prosent.

Fordelen er at Norden har gode forutsetninger for og erfaringer med den typen omstillinger til et «lavkarbonsamfunn» som må til. I land med god styringsevne og gode sosiale systemer som de nordiske er det mulig å gjennomføre omstruktureringer uten tap av arbeidsplasser på lang sikt.

For det vil åpne seg nye muligheter, for eksempel for produsenter av ny fornybar energi – vindkraft i Danmark, biomasseindustri i Sverige og Finland, solcelleindustri i Norge og jordvarme i Island. Potensialet for «grønne jobber» innenfor fornybar energi anslås til nærmere 100 000 i Norden.

To inviterte vitenskapsfolk helte kaldt vann i blodet på konferansedeltakerne. Philippe Pochet, forskningsleder ved ETUI som er forskningsinstituttet til europeisk fagbevegelse, mente at arbeidsplassene nå forsvinner i en mye raskere takt enn det oppstår nye «grønne jobber». Han provoserte også med å stille spørsmål ved om «grønn kapitalisme» – det vil si å opprettholde dagens levestandard i vesten men med lave utslipp av klimagasser – er nok eller rettferdig. Å redusere klimagassutslippene med 20 prosent til 2020 er ikke noe problem, men må de ned med 80 prosent til 2050, vil utfordringene stå i kø. Tanken er at ny teknologi/ innovasjon av en masse prosesser skal redusere klimagassene, men det vil ta tid før ny teknologi kan overføres til utviklingslandene. Slik teknologi innholder også profittaspekter. Hvem skal eie disse framtidsløsningene? Han mente videre at det er våre handlinger som bør avgiftsbelegges, ikke varer og produkter.

– Visjonen er basert på at vi kan stole på markedet og gå inn for kjøp/salg av utslippskvoter, men det er jo bedriftene og markedet som har ført oss inn i dagens miljø- og økonomiske krise, konstaterte Pochet.

Han foreskrev en annen resept på klimakrisen; et paradigmeskifte. Så lenge verdens befolkning og forbruket øker som i dag, er det tjenester som må utvikles. Ett konkret eksempel: Bildelingsfirmaer i stedet for flere biler i hver familie og ingen kjøpesentre utenfor byene. Økonomene som ber oss konsumere mer, må sende ut et omvendt budskap. Alt i alt vil det bli en mer rettferdig verden, mente Pochet. Folk må ville det, ønske det. Derfor anbefalte han at fagbevegelsen tar debatten om hva et rettferdig samfunn er og hva vi kan bli enige om. – Vi må bli enige om hva vi er uenige om. Bare slik kan vi komme videre.

Staffan Laestadius, professor ved Tekniska Högskolan i Stockholm, hadde helt ferske tall om det samlede CO2-innholdet i atmosfæren som nå er 138 prosent over forindustrielle verdier. Den samlede drivhuseffekten økte med 25 prosent fra 1979 til 1990 og med ytterligere 25 prosent fra 1990 til 2007. Vi er allerede ved grensen som er satt om en temperaturøkning på 2 grader, ifølge Laestadius.

80 prosent av all global energibruk kommer fra fossile brensel, og økningen har vært på 33 prosent de siste 17 årene. Det internasjonale energibyrået anslår en økning på 43 prosent fram til 2030, dersom dagens forbruk fortsetter.

– Vi kan bare glemme «green chic». I realiteten må vi redusere dagens CO2-utslipp med 1-2 prosent hvert år under resten av århundret. Det blir en stor politisk utfordring å mobilisere folk for et så tøft budskap. Dilemmaet handler kort fortalt om å velge mellom oss selv og nåtiden eller en framtid for våre barn, understreket Laestadius.

LO-Aktuelt nr. 11/2009