Geir Bjørkli, forbundsleder i NFF

I ”post-meldingtiden” som vi er inne i nå, planlegges det flere enn noen gang. Og det er sånn det må være fordi meldingen skal omsettes i handling; kriminalomsorgen skal endres til det bedre. De fleste planene handler om kvalitet og utvidet innhold i soningen, rettssikkerhet for innsatte og forhold knyttet opp mot innsatte og klientenes behov. Et par eksempler: Forleden fikk vi forslag til mandat for ei gruppe som skal arbeide med å forbedre soningsforholdene for samer, og for en annen som skal utrede tolketjenester for innsatte som ikke forstår norsk. Det er på tide, og det er nyttig arbeid.

Men jeg spør meg sjøl: Hvor blir det av planene som skal forbedre situasjonen for de som skal utføre jobben? Hvor blir det av personalstrategien? Og bemanningsanalysen som det sentrale arbeidsutvalget har vedtatt skal igangsettes, hva skjedde med den? Svaret er at arbeidet med disse er nedprioritert, utsatt og utsatt igjen. Det er svært uheldig at organisasjonene ser ut til å være alene om å se at uten en satsing på de ansatte, vil kriminalomsorgen stå på stedet hvil om noen år.

Forbundet har lenge hevdet at det må startes obligatorisk etterutdanning av fengselsbetjentene og friomsorgens klientbehandlere, og at verksbetjentutdanningen må forbedres. Etterutdanning skulle egentlig startet i 2008, men ble utsatt. Ny oppstart ble bestemt høsten 2009, men det ser nå ut til at den blir utsatt nok en gang. Forbundet har tatt saken opp med KSF og vist til behovet for økt kompetanse i framtidens kriminalomsorg og at etterutdanningen derfor må komme på plass raskt. Siden høgskolen også er skjøvet ut i det blå, er det viktigere enn noen gang.

Jeg ser et mønster avtegne seg: Personalet som ressurs blir nedprioritert. KSF og etaten bruker mye ressurser på forhold knyttet til innsatte og klienter, og ser ikke ut til å ha kapasitet til å konsentrere seg om personalsiden. Jeg er selvsagt klar over at mye av det arbeidet som skal gjøres vil berøre ansatte og få positive virkninger på innholdet i jobben. Mitt poeng er at det legges ikke vekt på utviklingsarbeid som tar utgangspunkt i ansattes situasjon. KSF bør ikke undervurdere signaleffekten når en slik oppfatning fester seg i etaten.

Hvordan er det mulig å leve i den tro at kriminalomsorgen vil nå sine mål uten en betydelig bemanningsøkning? Departementet tror det er mulig - jeg vet det er feil. Jeg husker godt hva forrige ekspedisjonssjef uttalte: Den nye kriminalomsorgen skal operere innenfor samme økonomiske rammer som i dag. Med det utgangspunktet er det kanskje naturlig at bemanningsanalysen ikke haster; resultatet av den vil vise ubalansen mellom oppgaver og bemanning. Og den regningen vil de slippe å se.

Konsekvensen er at de i stedet vil måtte betale en annen regning, og den er mye høyere: Fortsatt altfor høyt tilbakefall etter løslatelse, et fortsatt høyt sykefravær og fortsatt et fåtall fengselsbetjenter som rekker å nå pensjonsalder fordi de uføretrygdes. Og oppå dette; en stadig økende turnover.

Derfor burde de neste strategiplanene hete: Strategi for økt bemanning, handlingsplan for bedre arbeidsmiljø, handlingsplan for en landsdekkende seniorpolitikk. Hvis jeg skal foreslå enda en, vil den hete: Strategisk plan for styrket virkelighetsforståelse i departementet.

Et svært arbeid, men lønnsomt.