Aslak Sira Myhre

”Vi trenger mer stake” sa landslagstrener Åge Hareide da laget hans hadde sett ekstra uinspirert ut i VM-kvalifiseringen høsten 2004.

Dette kravet om, forhåpentligvis metaforiske, erigerte peniser på banen, blei hans bidrag til norsk fotballdebatt.

Det retoriske bunnivået blei til slutt fulgt opp av prestasjonene da Norge i løpet av 2008 ikke klarte å vinne en eneste fotballkamp.

I løpet av den samme perioden fikk norsk klubbfotball en milliard kroner mer å rutte med, og i det samme 2008 hadde norske fotballklubber mer penger og de dårligste resultatene på flere tiår.

Det vil si for et land med fire og en halv millioner innbyggere og minusgrader halve året, var det ingenting oppsiktsvekkende med resultatene.

Vi var en dårlig fotballnasjon, akkurat som vi er en dårlig friidrettsnasjon, boksenasjon, tennisnasjon, cricketnasjon osv. osv.

Det som er oppsiktsvekkende er at Norge i åra før kravet om ”stake” kom, faktisk var en av verdens bedre fotballnasjoner.

I perioden fra Egil ”Drillo” Olsen tok over det norsk A-landslaget i 1990, og Nils Arne Eggen tok det første av Rosenborgs tretten uavbrutte seriemesterskap i 1992, oppnådde norsk fotball ekstreme resultater.

To VM sluttspill, et EM sluttspill, sju år på Ullevaal uten tap, to kvartfinaler i UEFA-cupen, suksess i Champions League og permanent blant de ti best ranka i landslag i verden. Alt dette i løpet av ti år.

Det er på ingen måte tilfeldig at det var nettopp Drillo/Eggen som oppnådde disse resultatene. Begge er i tillegg til å være tydelige personligheter, utdanna fra Norges Idrettshøyskole.

Begge hadde et politiske og samfunnsmessig engasjement på venstresida, men viktigst, begge har lagt vitenskap, forskning og tenkning i bunn for sin måte å forstå og forstå og utvikle fotballen.

Denne vitenskaplige, kunnskapsbaserte fotballfilosofien var inspirert bl.a. fra Nederland og England, men fikk med disse og tredjemann, trenerlegenden Kjell Schou Andreassen, et eget uttrykk i Norge.

Kort fortalt fikk norsk fotball et konkurransefortrinn, vi var best på empirisk fotballanalyse.

Basert på det de lærte av å studere fotball, utvikla de to trenerne en måte å tenke og spille fotball på, som ga lag med på papiret dårligere spillere enn motstanderne, bedre resultater.

Gjennom å opptre rasjonelt som kollektiv blei summen av laget langt bedre enn summen av de enkelte spilleres kvaliteter.

Spillerne fikk oppgaver på banen som ikke handla om å springe fortere, jobbe hardere og skyte bedre, men å fylle soner, spille i lengderetning, gå på løp og lignende.

I begynnelsen syntes dette gresk for de fleste nordmenn, folk var vant til å snakke om fotball i et emosjonelt og ikke rasjonelt språk. Men takket være de oppsiktvekkende resultatene blei ”Drillos” språk helefotballfolkets lingo.

Inntil først mediene, så folk og etter hvert fotballforbundet trøtnet.

Da Nils Johan Semb forlot stillingen som sjef for det norske landslaget var det ikke bare han, men hele det norske fotballregimet som hadde kommet i miskreditt.

Utrolig nok, bare seks år etter seieren mot Brasil, fire år etter siste sluttspill, mente et samla fotballsynserkorps at tida var inne for å prøve noe nytt. Det vil si, noe gammelt.

For sjøl om man kanskje til og med trodde at det var nytt å snakke om ”stake” i stedet for ”bevegelser og rom”, om ”stolte øyeblikk” og ”ære” i stedet for ”break down” eller ”Go`fot”, var det man gjorde i realiteten å gå tilbake i tid.

Til tida før den kunnskapsbaserte fotballrevolusjonen i Norge, og til fotball som et spørsmål om innsats og følelser.

Nå, etter fire-fem år med det ”nye” regimet, viser all empiri hvor forfeila ”stake” er som prinsipp for fotballutviklingen i et lite land.

Det norske landslaget er igjen en europeisk middelhavsfarer, klubbfotballen konkurs og havarert.

Men fører det til videre innsikt? Nei, tvert om.

Erik Soler, Davy Wathne, Bengt Eriksen, Mini Jacobsen, Truls Dæhlie og resten av de som har lagt premissene for vulgariseringen av fotballdebatten, og støtta alle som har snakket om ”underholdning” og ”fest” mens de har sløst vekk penger og ressurser, sitter fortsatt og hakker på ”Drillo” og krever noe helt nytt.

Som om det finnes magiske styrkedråper der ute et sted som om vi bare vil ha dem, bare er ”modige” nok til å hente dem, vil gjøre norske fotballspillere til Ronaldo alle som en.

Empiri, kunnskap og faktiske resultater blir ikke bare oversett, de blir angrepet som om de skulle vært djevelen selv.

Når ”Drillo” sier innlysende ting som at Norge ikke kan spille som Nederland, da vil vi tape mer enn vi gjør i dag, og at vi må bygge vår nasjonale egenart på den modellen som har gitt resultater, er det ham og ikke de ansvarlige for fadesene som blir skyteskiva.

Og det er her likheten mellom samfunnet og fotballen kommer inn. Avvisningen av fakta og vitenskap, og hyllesten til stutumaktige lettvintheter er ikke unik for fotballen.

Den som følger norsk innvandringsdebatt, miljødebatt, ytringsfrihetsdebatt eller for den saks skyld familiedebatt for å nevne noen, skal ikke leite lenge for å finne motstykkene til Mini Jacobsen og Bengt Eriksen.

Raseriet mot Drillo speiler det påståtte folkets raseri mot eksperter og forskere som hevder å vite bedre enn dem hvordan samfunnet er skrudd sammen.

For oss andre, vi som ikke tilhører ”folket” men ganske ofte er en del av folkelig flertall likevel, har de siste fem månedene med Drillo comeback vært en lindring. Både på banen og fotballdebatten.

Gir man professoren to år til, er jeg sikker på at mye av feila ”fra i går” kan rettes opp.

Problemet blir politikken. Hvem skal gjøre Drillos jobb der?