Bernt Eide

– Sikkerheten tenkte jeg ikke på. Jeg hadde jo vært i krig før. Det eneste jeg tenkte på var om redaktøren ville si ja til at jeg fikk dra. Når jeg ser på det i ettertid, er det klart at det var Irak som hadde kontroll med luftrommet. Så det iranske helikopteret fløy svært lavt. Piloten var nervøs, han svettet i hendene.

– Andre sa nei til å være med?

– VG sa nei av sikkerhetsgrunner, det fortalte den iranske ambassadøren meg. Dagbladet sa også nei. Jeg tror han sendte invitasjon til flere, men han nevnte de to spesielt.

– Hva tenke du om det?

– Jeg tenkte at det var fint for meg.

Tilrettelagt

– Tror du medienes politiske forhold til Iran og Irak hadde innvirkning på om avisene ville dra eller ikke?

– Ja, helt sikkert. De andre avisene var jo så gærne på Iran hele tida. Alt det Iran kom med, var bare propaganda. Det var gjennomgangsmelodien i den krigen.

– Hvordan oppførte iranerne seg?

– De var hyggelige og greie. De holdt det de lovte, både i Teheran og når vi skulle inn til Halabja. Vi fikk opplæring i bruk av gassmasker. I Halabja ble vi møtt av en sikkerhetsoffiser som hjalp oss dit vi skulle og sørget for at vi fikk transport. Vi kunne gå hvor vi ville, men de hadde lagt opp en rute for oss som vi stort sett fulgte.

Manglende interesse

– Hvordan var reaksjonen i andre medier da du kom hjem?

– Det var bare VG som kjørte saken. Ingen andre var interessert. Da jeg ringte NRK og tilbød dem et intervju og de bildene jeg hadde, sa de bare nei. De var ikke interessert fordi de hadde brakt meldinga om at det hadde vært et angivelig gassangrep der.

– Så de vurderte det ikke som en forbrytelse mot menneskeheten altså?

– Nei, det er helt åpenbart.

Tilbake igjen

Vi står ved en gravlund litt ovenfor byen. Dette er stedet der helikopteret landet den gangen i 1988. På den tida hadde både kurdiske og iranske ledere iherdig forsøkt å få vesten til å interessere seg for Iraks bruk av giftgass. De kom ingen vei, i stedet kom det hentydninger om at Iran brukte stridsgass.

Kurdiske tv- og avisjournalister intervjuer Astor. En vil høre om reaksjonen i norske medier i 1988.

Astor svarer: – Norge støttet jo Irak i krigen med Iran, akkurat som USA og de andre vestlige regimene. Dermed var det liten interesse i media for de overgrepene som Irak gjorde i denne tiden.

Vitner mot «kjemiske Ali»

Bagdad visste at Iran fløy inn journalister til Halabja. Ali Hassan al-Majid («kjemiske Ali») sa i en telefonsamtale som finnes i opptak: «Jeg vil drepe dem alle med kjemiske våpen! Hvem skal si noe? Det internasjonale samfunn? Til helvete med dem!»

18. mars, 21 år etter, står Astor i rettsbygningen inne i den grønne sonen i Bagdad og vitner mot de ansvarlige for massakren i Halabja. Der er også den finske journalisten Jussi Voutila og den tyrkiske fotografen Ramazan Öztürk. På tiltalebenken er blant andre Ali Hassan al-Majid, også kalt «kjemiske Ali». Han er dømt til døden som hovedansvarlig bak den massive folkemordkampanjen mot kurderne som kalles Anfal. 80.000–180.000 mennesker ble drept og svært mange fordrevet.

Aktor i saken, Munquith al-Faraoun, reagerer med irritasjon over vårt fokus på «kjemiske Ali»: – Hvorfor spør dere bare om Ali Hassan al-Majid? Det er mange andre. Regjeringen og hele ledersjiktet i landet. 400 er dømt i Anfal-saken. Tre er dømt til døden.

Viktig rettssak

Baathpartiet hadde tre millioner medlemmer. Mange av dem fornekter fortsatt Iraks ansvar både for Halabja og Anfal. Mange av dagens politikere anser derfor rettssaken som en viktig del av forsoningsarbeidet. Hero Ibrahim Ahmad Khan har vært en sentral kurdisk politiker i mange år. I dag driver hun blant annet tv-stasjonen Kurdsat. Hun er gift med Iraks president, kurderlederen Jalal Talabani.

– Rettssaken er viktig. Det er mange i Irak som benekter at dette har skjedd. I USA sa de at det var Iran. Men det var ikke det. Alle i USA og Europa var for Saddam da.

Adnan al-Mufti er president i det kurdiske parlamentet i Arbil. Han er høytidelig når han takker Jussi Vuotila og Astor Larsen:

– Vi er klar over den store risikoen dere tok. Hele verden vet om det som skjedde på grunn av det dere skrev.

Irak brukte kjemiske våpen over lang tid både mot sivile kurdere i Iran og Irak. De brukte også gass i krigen mot Iran (1980–88). Giftgass spilte en nøkkelrolle i Iraks Anfal-kampanje fra tidlig i 1987. De mettet kurdiske landsbyer med giftgass og kjørte overlevende til massehenrettelser og massegraver i ørkenen vest i Irak.

Anslagene over antall drepte er usikre og ligger mellom 80.00 og 180.00. Vesten valgte i stor grad å se bort fra Iraks bruk av giftgass. Skulle man tatt opp dette, ville det lagt hindringer i veien for den omfattende støtten Saddam Hussein mottok i form av krigsmateriell, kreditter og etteretningsrapporter.

15. mars 1988 ble irakiske styrker drevet ut av byen Halabja av kurdisk gerilja, befolkningen og med iransk støtte. Byen hadde på den tida om lag 60.000 innbyggere. Irak svarte med et omfattende gassangrep dagen etter. 5000 mennesker døde. Den øvrige befolkningen søkte tilflukt i Iran, ca. 10.000 hadde gasskader. Byen inneholdt fortsatt giftgasser og var omtrent folketom da helikopteret med pressefolkene landet 22. mars. Iranske soldater og noen frivillige var så vidt begynt å samle sammen og begrave de døde.

Amerikansk etterretning fortsatte sitt forsvar for Saddam Hussein ved å fremme påstander om at også Iran sto bak gassangrepet. Forfatteren Joost R. Hiltermann (Poisonous Affair) har gått dypt inn i dokumenter som ble funnet da Saddam falt og nedgraderte regjerings­dokumenter i USA. Dokumentene viser at USA visste at det var Irak, men instruerte likevel sine diplomater til å si at Iran delvis hadde skylden for angrepet. Journalistenes rapporter fra Halabja ble en liten åpning i informasjonsmuren. Rapportene og ikke minst bildene ble publisert over hele verden. Krigen mot Iran sluttet i august 1988, men massedrap og deportasjon av kurdere fortsatte.

Analyser av prøver og seinere vitnemål bekrefter at Irak brukte en blanding av sennepsgass og nervegasser som sarin, VX og tabun. Sennepsgassen angriper hud, slimhinner, nese og lunger. Seinskadene er misdannelser på fostre og svært høye tall for hudkreft og blodkreft. Ingen gikk fri da Halabja ble bombet. Alle mistet noen, og psykiske seinskader er utbredt. Antall selvmord er høyt.