Rasjonell realpolitikk
jan.erik@lomedia.no
Norges superminister – utenriksminister Jonas Gahr Støre – ga i fjor høst ut boka ”Å gjøre en forskjell” med undertittelen ”Refleksjoner fra en norsk utenriksminister”.
Det meste ved Gahr Støre er egnet til å imponere. Hans flinkhet er nesten grenseløs, det er så korrekt og dannet alt sammen at det er lett å bli nærmest målløs.
Mest imponerende ved dette bokprosjektet er kanskje det faktum at han i motsetning til de fleste andre politikere ikke nøyer seg med å skrive sine erindringer etter at han har lagt ned det politiske vervet – nei, Gahr Støre setter seg like godt ned og skriver en velskrevet bok mens han samtidig skjøtter jobben som untenriksminister. Og ett av temaene han får fram i denne boka blir dermed også hvor krevende denne jobben er, hvor lite tid det blir til egne tanker og følelser. Da er det bra han kan sove når som helst og hvor som helst.
Boka består av 12 ulike kapitler. Den starter med Gahr Støres klippefaste tro på polikkens og dialogens betydning og avslutter med nordområdene og forholdet mellom Norge og Russland langs vår felles grense. Utenriksministeren legger aldri skjul på at han er ekstremt fascinert av denne landsdelens betydning både i dag og i morra. Han skriver helt avslutningsvis:
”Nordområdene er både innen- og utenrikspolitikk i Norge. Det er i disse nære områdene mest forandrer seg av det som berører oss direkte, og her vil utviklingen kreve mye av oss.”
Boka er en slags utenrikspolitisk reise i Arktis, i Midtøsten, i USA og i Afghanistan – for bare å nevne noen av områdene han er innom. Dessuten har han også plass til de viktige menneskelige møtene, som for eksempel samtalene med den tidligere engelske statsministeren Tony Blair og den tyrkiske forfatter og nobelprisvinner Orhan Pamuk.
Sjøl om boka er spekket av ikke altfor for kompliserte refleksjoner om norsk utenrikspolitiske avgjørelser og avveininger, er det mye å lære. Utenriksministeren er ikke bare reflektert, han er kunnskapsrik også.
Særlig er det bemerkelsesverdig hvor konsekvent rasjonalistisk Gahr Støre er. Han bedyrer sin politiske gjeld til den tidligere utenriksministeren Knut Frydenlund – populært kalt ”det gode mennesket fra Drammen”. Men det spørs om ikke Gahr Støre vinner her også. Hans menneskesyn oser av den gode vilje, og ikke minst troen på at en rasjonell dialog er den eneste veien å gå i alle verdens mange konflikter. Gahr Støres tro på rasjonelle handlinger ligner veldig på teoriene til den tyske filosofen og samfunnsforskeren Jürgen Habermas, den en gang så beryktede og radikale frankfurterfilosofen som nå nærmest må regnes som en sosialdemokrat.
Ett av kapitlene overgår likevel de 11 andre, nemlig der Gahr Støre skriver om sine tre besøk i Afghanistan. Og det er ikke det andre besøket, hvor en dagbladjournalist ble drept på Serena Hotel i Kabul, som etterlater det sterkeste inntrykket – nei, det er det første besøket i januar 2007 hvor han tar med seg den forbrente jenta som hadde fått en parafinlampe over seg til Haukeland Sykehus i Bergen og redder livet hennes. Fortellingen om jenta med navnet Narooz – som betyr Ny Dag på afghansk – er så sterkt beskrevet at det svir i øynene. Gahr Støre får på mesterlig vis også fram at denne avgjørelsen var vanskelig å ta, her var det mange hensyn som måtte veies mot hverandre. Utenriksministeren valgte den humanistiske veien, helt i tråd med hans uttalte menneskesyn. Uten en eneste gang å framheve seg sjøl for en heltemodig gjerning. Storartet.
Denne boka bærer et tydelig preg av den stemmen vi gjennom snart fire år har lært å kjenne som den norske utenriksministerens. Men her ligger også dens eneste svakhet. Gahr Støre er aldri uforskammet mot noe eller noen, han er alltid korrekt, høflig og veltalende. Hans virkemidler er alltid den dannede konversasjonens. Å banne i kjerka er ikke Gahr Støres stil. Han virker å ha en urokkelig tro på at det bare er innenfor det avtalte rammeverket, politikk og endring kan utformes og en bedre og mer rettferdig verden kan skapes. Dette er jeg grunnleggende uenig i – for å benytte en frase han sjøl bruker ganske ofte om synspunkter han ikke deler.
Men du verden for en interessant kveld det ville ha vært å diskutere verdensproblemene uten stoppeklokke med Jonas Gahr Støre
Å gjøre en forskjell Cappelen Damm 2008
