Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Gerhard Helskog, journalist i TV 2 og tidligere USA-korrespondent, legger i sin bok ”Innvandrernes supermakt”, med undertittelen ”Hva Norge kan lære av USAs suksess”, aldri skjul på at han elsker USA. Det er lov. Han skriver det helt eksplisitt i boka at det eneste han ikke liker ved USA er at mange stater praktiserer dødsstraff. Dessuten misliker han fangeleiren i Guantanamo på Cuba. Resten av USA heller han ned som iskaldr øl en varm sommerdag.

Det er særlig to temaer han tar opp i boka si. Det første er hvor suksessfull han mener USA er når det gjelder å integrere innvandrere. Det er greit nok, hele landet er jo på sett og vis skapt ved innvandring. Hva indianerne mener om saken, lar han klokelig nok ligge. Det ville neppe blitt den samme suksesshistorien.

Det andre feltet hvor Helskog skryter hemningsløst av USA er utdanningsvesenet. Det er nesten ikke måte på hvor flotte amerikanske skoler er. Og da særlig til å integrere innvandrere. Amerikanerne stiller nemlig krav til elevene allerede på et tidlig tidspunkt, de syr ikke puter under armene på innvandrerbarna. Dessuten får ikke de voksne innvandrerne lov til å passivt motta diverse trygdeytelser, de må stå opp om morran og jobbe. Jo flere jobber de har, desto bedre – kan det synes som om Helskog mener. At en somalisk født drosjesjåfør i USA har tre jobber, syns Helskog er helt ålreit. Hvorfor drosjesjåføren har det sånn, eller om Helskog sjøl kunne tenke seg å ha tre jobber, skriver han ingenting om. Som Gro Harlem Brundtland så poetisk og politisk har sagt, Helskog: Alt henger sammen med alt.

Det er langt fra forskning Helskog presenterer i denne boka. Den er mer basert på tre års virke som journalist i landet og et livslangt kjærlighetsforhold til USA. Med andre ord er hans tanker og refleksjoner relativt subjektive. Og de er politiske. Relativt blå. Ja, han sier det aldri – men hans utdanningspolitiske grunnsyn er ikke bare høyrepolitikk på flaske, det er solid høyrebrygg på fat. Etter min smak nokså dovent.

Alt dette er også lov, men det stiller sjølsagt større krav til teksten og dens sannhetsverdi når han hele tida bruker USA som et eksempel for å kritisere norsk politikk, særlig norsk innvandrings- og utdannigspolitikk. Helskogs fremste agenda ligger i undertittelen på denne boka. Han ønsker aller mest å fokusere på hva Norge kan lære av USA. Og han mener det er mye og mangt.

Jeg skal ikke gå inn i en konkret politisk polemikk med denne teksten i en bokanmeldelse. Helskog og undertegnede er altfor uenige til at dette blir fruktbart for noen. Men det som likevel undrer meg er at Helskog så reservasjonsløst gjør sine sammenligninger mellom USA og Norge (og tidvis med Europa), to land som er mye mer ulike enn Helskog mener å ha observert. Dessuten gjør han den samme tankemessige tabba som liberalister alltid gjør: de tar utgangspunkt i drømmeindivider, generaliserer derfra og sier som så at dersom noe fungerer for en person de kjenner (nesten alltid et atypisk eksempel), så må dette gjelde for alle andre også. Jeg kan derfor bare anbefale Helskog å finne fram noen av bøkene til de to avdøde filosofene Hans Skjervheim og Arne Næss. Særlig førstnevntes essay ”Det liberale dilemma” burde Helskog ha utbytte av.

Helskog skriver på side 61 i boka si: ”Det er utvilsomt riktig at slavetiden og rasismen traumatiserte afroamerikanerne i mange generasjoner, men også flyktninger fra Sierra Leone har gjennomlevd uhyggelige traumer, helt nylig, i sitt hjemland. Likevel får de det til i USA. Kan noe være verre for psyken til et menneske enn den terroren flyktninger opplevde i Liberia? Neppe. Men, det er muligens andre ting som kan sette et menneske mer varig ut av spill. For eksempel den sosialdemokratiske velferdsmodellen. Godt ment, men helt ødeleggende, om den organiseres feil. Det som mange generasjoner med rasisme ikke hadde klart å knekke av selvtillit og initiativ hos afroamerikanerne, klarte sosialstønader og trygdesystemet å ødelegge.”

Jeg blir bare trist og lei meg når jeg leser sånt.

Innvandrernes supermakt Kagge Forlag