Odd Harald Røst, FriFagbevegelse.no

Mens vi kan feire nedleggelsen av en av de første grunnstenene til det som har blitt den norske velferdsstaten, angripes deler av den, som sykelønnsordningen, av høyrekreftene. Kravet om innføring av karensdager er ikke lagt til side og vil helt sikkert bli tatt fram igjen ved en eventuell borgerlig seier ved stortingsvalget.

Massiv kritikk av Obama

Og i USA utsettes landets president og det demokratiske partiet for massiv kritikk fordi de vil velte om på det amerikanske helsevesenet. Republikanerne har engasjert seg sterkt for å hindre at lovforslaget skal få flertall. Motstanden er så sterk at helsereformen kan ryke.

Akkurat som de første norske sykekassene på 1840-tallet var for de få, er 46 millioner amerikanere, hvorav halvparten er barn, uten egen helseforsikring. De er rett og slett for fattige. Enkelte hevder at ytterligere 25 millioner er for lavt forsikret. Uten slik forsikring, rammer ulykken dobbelt og kan gjøre folk personlig konkurs.

Lovfestet rett til forsikring

Det er denne gruppen Obama forsøker å sikre ved å lovfeste amerikanernes rett til å ha en helseforsikring. Forsikringsbransjen, som har tjent rått på premier som er så høye at kun de aller rikeste har råd til å tegne slik forsikring, skal ikke lenger ha lov til å nekte å forsikre personer eller å skru opp premiene på bakgrunn av kjønn eller helse. Presidentens alternativ er et offentlig helseforsikringsselskap, som skal selge tjenester i konkurranse med de private. Det skal også innføres et tak på de samlede forsikringspremiene. En familie skal ikke lenger betale mer enn 2.500 dollar i total premie.

Hver sjette arbeider var med

Det var et mindretall som var tilsluttet de norske sykekassene fra midten av 1800-tallet. De første sykekassene oppsto på 1840-tallet, dels knyttet til håndverksforeningene eller laugene. Også thranitterbevegelsen hadde sine kasser. I 1885 hadde de mellom 220 og 240 sykekassene mellom 37.000 og 38.000 medlemmer, i hovedsak konsentrert i Oslo-området, Østfold og det øvrige Østlandet. På dette tidspunktet fantes det rundt 200.000 kroppsarbeidere. Med andre ord var hver sjette eller sjuende kroppsarbeider med i en sykekasse.

Ikke så mye trygghet

Kassene ga ikke så veldig mye trygghet, men de var bedre enn intet. Omtrent 10 prosent av medlemmene hadde krav bare på hjelp til begravelsen. Det dominerende flertall ga dagpenger under sykdom og hjelp til lege og medisiner. Dagpengene var lave, kanskje ikke mer enn en tredjedel av en dårlig ukeinntekt for en løsarbeider.

Varig sjuke ble utestengt

Norske sykekassene hadde bestemmelser om at medlemmer som ble angrepet av uhelbredelige sykdommer, ble utestengt fra kassene. Målet var å holde ute alle risikogrupper som kunne tære for hardt på kassenes økonomiske ressurser.

Denne første statlige syketrygden ga både en liten kontaktytelse ved sykefravær fra arbeid og rett til gratis legehjelp – men bare til industriarbeidere. Likevel var den viktig. Loven fastslo at det offentlige hadde et ansvar for å sikre arbeidstrakere.

Loven utvides til nye grupper

Etter hvert ble loven utvidet til å omfatte nye grupper. Tanken om å innføre en obligatorisk ordning for alle innbyggere, kom på dagsorden på slutten av 1930-tallet, men først i 1953 vedtok Stortinget en sykepengeordning som omfattet alle arbeidstakere. Ytterligere tre år gikk før målet om et universelt system ble realisert. I 1956 ble ordningen utvidet til å omfatte selvstendige næringsdrivende.

Og slik kan vi fortsette med presentasjon av ulike trygdeytelser, som er en del av den norske velferdsstaten.

Øyvind Bjørnson og Inger Elisabeth Haavet: Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894-1994. (Gyldendal)