Sissel M. Rasmussen, LO-Aktuelt

sissel.rasmussen@lomedia.no

Norsk Transportarbeiderforbunds nye leder virker både snill og mild, og han er nok også det, men ikke bare. Roger er høflig, hyggelig og høyreist. Øynene ser rett på deg. Forstillelse har han fått nok av. Han er som han er, så får det være med det. Liker du det ikke, er det din sak.

Bussjåføren fra Skedsmo har vunnet ny tillit. Han vant slaget om ledervervet i Transportarbeiderforbundet. Lars Johnsen, nestlederen, fikk 84 stemmer, mens Roger fikk 87. En knapp margin. Men de lever godt med det, og er vel forlikte, kaptein og styrmann på Transportskuta. Også da Per Østvold ble valgt til nestleder i sin tid – mot Frank Holm – sto striden sterk.

De gule stolene på kontoret til Roger Hansen er en arv fra hans forgjenger. Han stønner lett og forteller at han har bestilt nye.

– Så får vel heller Per bli fornærma for det, ler han, for han føler han ikke klarer å tenke i de stolene. Han sitter liksom litt fast mellom armlenene. Og slik vil ikke Roger Hansen ha det. Det blir for trangt. Oppveksten under indremisjonens pietistiske åk, med sin strenge regelbundne form, har satt sine spor. Han vil heller ha det åpent rundt seg, og landkrabben som tråkka barneskoa mellom kyr og gris, har valgt sjøen og båtlivet som sin lidenskap. Roger og samboer Sølvi tilbringer hver helg i båten, så sant det er mulig.

Oppveksten på gården i Skedsmo har formet Roger, for så vidt slik oppvekst former oss alle. Likevel setter noen erfaringer dypere spor enn andre.

– Mor var eldste datter på gården og ble boende i «veslebygningen» med sine tre unger, etter at hun ble skilt da jeg var to år gammel. Jeg traff ikke faren min før jeg var godt voksen. Odelsgutten døde, og den yngste broren tok over gården. Det var bestefar og onkel som lærte meg opp, sier Roger.

Han var i 14–15 års alderen da han for alvor oppdaget at samfunnets regler ikke var helt de samme som «reglene» hjemme på gården.

– Kirka måtte ha satt sitt godkjentstempel på det, ellers var det forbudt. For eksempel «å kaste på stikka» på en søndag var ikke lov, men ansett som et pengespill. Det var et tungsinn over det hele og mye synd og skam. Jeg er yngst og følte nok minst moralsk press, mener Roger.

Samtidig er det på gården han har lært alt han kan. Et fantastisk lærested, er karakteren han gir.

– Allerede som 14-åring stelte jeg fjøset alene, med 18 melkekyr, griser og ungdyr. Gården hadde 175 mål innmark, og 260 mål skau. Mest gras, noe bygg og litt havre. Jeg har brukt noen timer på tresking og kålrotluking.

Bestefaren lærte ham at «det du ikke får noen andre til å gjøre, det gjør du sjøl – med én gang». En læresetning han har brakt med seg. Han har det ikke med å utsette ting.

Møtet med faren skjedde på ei veikro på Gjelleråsen. Faren bodde i Nittedal, rett over veien for Tor Halvorsen. De var gode naboer. Roger hadde rukket å bli 25 år og far til lille Lena på to-tre. I jula fyller han 56.

– Jentungen lurte på hvor farfar var, og dermed hadde jeg en unnskyldning. Tanken hadde nok modnet en stund, innrømmer han. Han hadde aldri møtt faren, trodde han, men ringte direkte og spurte om de kunne møtes. Det ville Konrad Farvåg, som faren het, gjerne. Det ble begynnelsen for de to som hadde mistet mange års samvær.

– Det var veldig hyggelig, sier Roger.

Prisen å betale er lite kontakt med de andre han vokste opp med. Selv om faren nå er død, har de to eldre søstrene ikke akseptert at han tok kontakt med faren.

– Jeg bebreider ikke moren min. Hun sleit fælt med å holde liv i oss tre ungene og hadde ikke noe valg. Hun var prisgitt å få lov å bo på gården, der mormor bestemte. Det var hun som var den sterke pietistiske kraften. Kontakt med faren vår var utenkelig.

Roger vet ikke hva som var årsak til skilsmissen, men undres over at faren forsvarte bestemora hans.

– Han snakket ikke stygt om noen, heller ikke henne, sier han, og mener at hadde foreldrene hans flytta fra gården, ville livet kanskje vært annerledes. Da faren døde, fant Roger gamle bilder av ungene da de var små.

– Han var plaget av at han ikke fikk ha kontakt, særlig med den eldste dattera, som han hadde hatt lengst tid sammen med.

– Jeg har en vag anelse om at jeg satt på fanget til en fremmed mann, hjemme på gården, i treårsalderen. Det er alt. Faren min fortalte at han kom og handlet hos meg i byggvarehandleren der jeg jobbet, flere ganger. Jeg visste ikke hvordan han så ut, men han visste hvem jeg var.

Opprøret var å finne en selvstendig linje. Han forlot gården, men ikke Skedsmo. Han hører fremdeles til urbefolkningen som han selv sier. I møte med fagbevegelsen og arbeidskolleger lærte han noe nytt.

– Da jeg begynte å jobbe som forskalingssnekker i Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) i 1970, møtte jeg de helt motsatte holdningene. Hvis du melder deg inn i fagforeningen, så tar vi vare på deg. «Yt din plikt, og krev din rett». Du kan ha dine egne meninger, og tro det du vil. Det er solidaritet. Innafor kirka kan du ikke det – der er du med hvis du gjør som de sier. Vi hadde jo hørt Aspengren på radioen, og om alt det negative de drev med, streik og styggedom. Da jeg skjønte at de jobba for at de som hadde lite, skulle få litt mer, var det helt nytt for meg. Mor slet jo fælt, men hun aksepterte sin skjebne.

Roger meldte seg inn i «Stein og Jord», og fikk akkorden. Det var de som hadde forhandla fram tariffavtalen. Dette var noe han ville tro på.

– Jeg er som jeg er, sier Roger, jeg orker ikke late som eller gå på akkord med meg selv. ’

Han presiserer at han ikke vil angripe folks religion med sin kritikk av det reindyrka indremisjonsmiljøet.

– Nestlederen i Bussarbeiderforeninga er pinsevenn, og ordføreren i Skedsmo er prest, begge er flotte mennesker. Det er ikke troa, det er praksisen og fordømmelsen det er noe i veien med.

Roger Hansen er en praktisk mann. Ingen formell utdannelse ut over det ekstra tiende året på ungdomsskolen. Uansett, Høvding Røde Fjærpenn (Per Østvold) gir ham karakteren Meget godt i norsk. Han har god formuleringsevne. Det kom som en overraskelse på hovedpersonen selv.

Skedsmo Bygg ble arbeidsplassen hans i 1972, da som distribusjonssjåfør og ekspeditør i jernvareavdelingen.

– Jeg solgte verktøy, og lærte masse. Samtidig vaska jeg busser ved Romerike Busstrafikk på kveldstid. Det går nok ikke lang tid før du kjører buss, sa gutta, og det stemte. Etter militæret kom han tilbake og fortsatte å vaske, men begynte så smått å kjøre. I mai 1977 ble han fast ansatt som bussjåfør. Da ble han medlem i Transport.

Før oppkjøringa hadde han ingen kjøretimer på buss.

– Det gikk bra. Jeg har jo hatt noen timer bak rattet da, konstaterer han, som begynte å kjøre traktor som 9-åring. Han kjører det som er: traktor, bil, buss og motorsykkel.

Fremdeles har han bare ett ansettelsesbevis – der det står at han er ansatt ved bilruten Skedsmo – Nittedal – Oslo. Romerike Busstrafikk ansatte folk på rutene. Etter hvert ble selskapet til AS Romeriksbussene, før det ble solgt til Schøyen Bilcentraler AS.

I 1980 braket det løs med Norgeshistoriens største ulovlige streik, hvor 606 sjåfører ble satt på tiltalebenken samtidig. Da fikk Roger sitt første tillitsverv, som kontaktledd mellom klubben i Romeriksbussene og Oslo og Omegn Bussarbeiderforening i byen.

Deretter balla det på seg. Han har gått gradene – fra styremedlem, sekretær, nestleder – og seks år etter det første vervet – som leder. I 1989 ble han leder av Oslo og Omegn Bussarbeiderforening. Det er en sterk fagforening med sterke tradisjoner. Tidligere forbundsleder Walter Kolstad kom også derfra.

– Du må være tillitsvalgt på ordentlig der, sier Roger. – Det er nærmere 1 100 medlemmer og de gir klare tilbakemeldinger. Det er ingen som er så tydelige på hva de mener, og kommer med kritikk dersom de mener du fortjener det. I motsatt fall får du full støtte.

Selv om Roger likte seg godt sammen med kyrne, ble han aldri noen Senterpartimann. Han har gitt sin stemme til Arbeiderpartiet og det faglige arbeidet.

– Jeg kjenner bønda. Det er mange holdninger innen bondestanden som er ødeleggende for framdriften i landbruket, mener Roger.

Roger bryter med en linje blant de tre siste generasjonene med forbundsledere i Transport – han er for EU.

– I 1980 ble vi kommunistforklart hele gjengen, selv nestlederen i streikekomiteen som var fra Bærum og medlem av Høyre. Folk sier mye rart. Lars (nestlederen) er medlem i Rødt, men vi er stort sett enige i det meste som har vært vedtatt i forbundsstyret, bortsett fra i EU-saken da.

Hans aktive periode i politikken er avslutta. Det blir ikke tid til alt. På forbundskontoret kjenner de ham godt. Siden 1996 har han vanka i gangene der, da han ble valgt inn som forbundssekretær.

Hver helg tar han bilen og raser av gårde til Hurumlandet, så sant han kan. Der ligger slagskipet, en Saga 29. Gardsgutten har blitt kaptein. Det hadde han aldri trudd. Han som fremdeles bor i Åsenhagen, én kilometer fra gården der han vokste opp. Riktignok tok ekteskapet slutt, og han fant en ny livsledsager, men Lena har gitt ham to søte bestefar- jenter, som får være med på hans største glede i livet. Sønnen Dan er litt mer tilbakeholden, ifølge far, men båtinteressen har de felles.

Båtlivet skylder han på sin kollega Jann Arthur Næss, som måtte selge båten sin da han flytta sørover. Det var en Saga 27 – den store folkebåten.

– Det har vært hyggelig fra dag én. Han anbefaler å begynne med snekke, og kjør i rolig farvann. Nå har han selvfølgelig båtlappen også.

LO-Aktuelt nr. 12/2009