Norske menn og kvinner har altså skapt mye og delt verdiene. Det har ikke skjedd uten konflikter. Men det er høstet viktig erfaring som vi må bygge videre på. To historiske erfaringer betyr spesielt mye. Den første er evnen til å samarbeide mellom arbeidstakere og eiere. Den andre er å forvalte naturressursene til beste for alle.

Samarbeid mellom partene i arbeidslivet er ingen selvfølge. Før 1935 var Norge det land i Europa som hadde flest tapte produksjonsdager i streiker eller lock-out (det betyr at arbeidsgiverne stengte arbeidere ute fra bedriften). I 1935 fant arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner fram til en ny måte å håndtere konflikter. Dette er spilleregler beskrevet i hovedavtalen mellom LO og NHO, populært kalt arbeidslivets grunnlov. Etter at vi fikk denne avtalen har Norge vært det land i Europa som har hatt færrest tapte produksjonsdager på grunn av konflikter i arbeidslivet. Det er fortsatt interessemotsetninger og konflikter i arbeidslivet, men de blir håndtert på en ordentlig måte. I tillegg til hovedavtalen har vi (siden 1907) hatt landsomfattende kollektive tariffavtaler, som bidrar til produksjon og utjevning av lønnsforskjeller. Det er en balanse mellom arbeidstakernes innflytelse og arbeidsgivernes, som ikke er perfekt, men som er mye bedre enn det vi ser for eksempel i England (hvor arbeidsgiverne bestemmer suverent) eller Frankrike (hvor arbeidstakerne stadig må demonstrere i gatene). I disse landene har de et dårlig organisert arbeidsliv, med sterke konflikter mellom gruppene og store forskjeller mellom innbyggerne.

Fremskrittspartiet har så lenge partiet har eksistert prøvd å bekjempe den norske løsningen med kollektive tariffavtaler. De vil endre maktbalansen i arbeidslivet slik at vernet for ansatte blir svakere og arbeidsgiverne får mer makt. Mange av de viktigste ordningene vi har i Norge, som 5 ukers ferie, avtalefestet pensjon osv. er resultat av forhandlinger og kollektive avtaler. FrP er imot dette og vil bare ha forhandlinger i den enkelte bedrift. Lønn, ferie og pensjon vil da bli noe som hver enkelt må bli enig med sjefen om. FrP (her sammen med de andre borgerlige partiene) har i tillegg vedtatt å endre arbeidsmiljøloven, slik at arbeidstiden kunne økes til 13 timer per dag. Det ville ha betydd at folk ikke ville få overtidsbetaling før etter at de har jobbet 13 timer. Stoltenberg-regjeringen fikk stanset denne gammeldagse politikken som ville skapt større forskjeller og flere konflikter. Heldigvis ser ikke bare de fleste arbeidstakerne, men også mange kloke arbeidsgivere, at det avtalesystem vi har er en god plattform å jobbe på. At folk samarbeider er den viktigste forutsetningen for å skape noe i et samfunn.

Forvaltningen av naturressursene er det neste som virkelig betyr mye.

Vi har vannkraft, fisk og olje. Disse naturresursene brukes til beste for alle innbyggere.

For å få til det, har vi offentlig eide produksjonsselskaper, for eksempel Statkraft og Statoil, som betyr mye for Norge. Vi har lover og regler for langsiktig forvaltning av fiskeressursene. På den måten sikrer vi oss mot overfiske. Vi har også en handlingsregel som skal bidra til å sikre oss mot «hollandsk syke». Handlingsregelen går ut på at vi bare bruker renteinntektene av «oljepengene», eller pensjonsfondet som det faktisk heter. Hvis vi hadde fulgt FrPs oppskrift, avviklet handlingsregelen og pøst på med ekstra oljepenger, ville fondet blitt kraftig svekket. I alle år har FrP foreslått mer penger til gode formål. Bare i år vil de bruke 50 milliarder mer oljepenger enn det vedtatte budsjettet. Hvis en slik linje videreføres ville halve oljefondet være spist opp på 18 år og helt tømt på ca. 28 år. Regner vi med alle milliardene FrP foreslår etter at budsjettene er vedtatt, ville fondet bli spist opp mye raskere. Samtidig blir det flere pensjonister i åra framover. De som i dag er mellom 30 og 65 år bør ha alvorlig grunn til å frykte for sine fremtidige pensjoner om vi nå begynner å ribbe pensjonsfondet. Hvis vi fører linjen bakover og tenker oss at FrP hadde regjert de siste 20 åra, ville fondet allerede vært kraftig svekket. Da hadde vi hatt mye mindre å stå imot med i dagens verdenskrise. Alle andre land, også de som tradisjonelt er økonomisk sterke, sliter nå med høy arbeidsløshet, økende fattigdom og sosiale problemer, mens vi klarer oss bra.

Hvis vi hadde pøst ut mer olje og gass og brukt inntektene skjødesløst, ville vi risikere å sette hele industrien i fare fordi vi kunne havne i en ond sirkel der vi importerer like mye som vi eksporterer. Norske kroner kunne bli for sterke og vi ville miste konkurranseevnen. Eksport og produktivitet vil falle, mens importen øker. Dette er en veldig risikabel vei å legge ut på. Men det er faktisk den veien Fremskrittspartiet har stått for i alle år. De vil bruke mye mer oljepenger på alle gode formål, hele tiden. Det er populært, men det er fullstendig feil medisin. Det er dette mange folk skjønner når de sier: «FrP sier mye bra de, men det lar seg ikke gjennomføre». Jeg vil heller si det slik: FrPs politikk kan la seg gjennomføre, men ikke uten alvorlige følger.

Ingen vet hvor lenge krisa varer eller hvor alvorlig den blir. Det som er sikkert er at jo verre den er internasjonalt, jo viktigere er det at Norge har ressurser å stå imot med. Vi må altså unngå FrP sin politikk.

Det aller mest alvorlige med FrPs politikk er at de vil selge vannkrafta. Mens oljen er arvesølv for Norge, er vannkrafta selve gullet. Den er fornybar og evigvarende. I en verden med kamp om vannresursene, vil FrP ta inn kortsiktige pengegevinster ved å selge kraftrettighetene til private, gjerne utenlandske kapitalkrefter. De prøvde det i Oslo (men ble heldigvis stoppet), men klarte det i Os, hvor de har makta. Hvis man tenker at samfunnets verdier skal vare i mer enn en generasjon, er det vanskelig å forestille seg noe mer idiotisk enn å selge vannkraft. Hvis man derimot, som FrP gjør, tenker kortsiktig, kan man få inn gode penger, dele ut til populære formål og la neste generasjon ta regninga når pengene er brukt opp. Pengene er nemlig ikke fornybare.

Stortingsvalg handler om å velge klokt i forhold til de spørsmål som er store og viktige. FrPs program og praksis viser at dette ikke er et parti for vanlige folk, verken arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende eller ungdom. Det er heller ikke noe parti for langsiktig tenkende industribyggere. FrP er et parti for turbokapitalister (det bekreftes når vi ser hvem som finansierer FrP) og for utenlandske kapitalgrupper som har nok penger til å kjøpe opp norske statsbedrifter og kraftselskaper. Å stemme FrP er jevngodt med å bruke våre viktigste verdier i et spillekasino. Der kan det lyse flott og være spennende. Men bare noen ytterst få vinner. Nesten alle taper. Og noen taper veldig mye. Når du skal stemme ved stortingsvalget, så stem for all del ikke på et parti som spiller kortsiktig med våre felles verdier.