Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Mandag 24. august er nok en dag Bjørnar Dahl (43) seint kommer til å glemme.

På direkte NRK-valgsending fra Oslo fengsel tok han rotta på og målbandt både justisminister Knut Storberget (Ap), tidligere statssekretær i justisdepartementet Rita Sletner (V) og nestleder Per Sandberg (FrP).

Særlig Sandberg fikk så den manglende, men berømmelige, hatten passet. Bjørnar latterliggjorde Fremskrittspartiets kriminalomsorgspolitikk.

Rosende omtale

I dagene etter vanket det da også mange anerkjennende bemerkninger på den sympatiske straffedømte i Oslo fengsel.

Oslo Røde Kors sendte blomster. Dagbladet spanderte et intervju, det samme gjorde fagbladet ”Journalisten”.

På et nettmøte etter sending kom det flere hyggelig meldinger til Bjørnar.

”Alle” mente at han stjal showet fullstendig. Endelig en som har peiling, som veit hvor skoen trykker, var omkvedet fra folk som er lei politikerprat, genrelt pisspreik og brutte løfter.

Savner politisk vilje

Det var informasjonsmedarbeider Knut-Erik Rønningen som koblet Bjørnar sammen med de NRK-medarbeiderne som to uker før sending begynte å forberede programmet.

Bjørnar har skrevet en lang artikkel om straffegjennomføring i ”Gjenganger’n”, internavisa til fangene i Oslo fengsel.NRK-journalistene syns det var noen gode poenger der og inviterte ham med i paneldebatten.

Det skulle de altså ikke angre på.

– Kriminalpolitikk opptar meg fordi det angår meg. Daglig treffer jeg mange skjebner som aldri skulle vært i et fengsel. Straffegjennomføringssystemet er tungrodd og altfor byråkratisk. Men det kunne vært gjort veldig mye med dette om det fantes mer politisk vilje, mener Bjørnar.

Medisinert til passivitet

Han forteller om en justisminister med navnet Knut Storberget som for ett år siden kom inn i Oslo fengsel med ei ny kriminalomsorgsmelding. ”Straff som virker” het meldingen.

Storberget kom ifølge Dahl med pomp og prakt.

– Men hva har skjedd på ett år? Jo, her i Oslo fengsel har det blitt vanskeligere å få permisjoner og aktivitetstilbudet er blitt gradvis dårligere. Vi får ikke penger til gitarkurs. Ganggutt-trimmen er kuttet ned betraktelig. Fengselsledelsen sier den ikke ønsker å støtte opp det den kaller en sterkmanns-kultur. Alt dette undrer meg. At innsatte vil ta vare på kroppen sin og få ut litt steam og aggresjon, må da være bare bra. Det gir roligere fanger og mindre medisinering. Nå blir fangene isteden medisinert til passivitet, sier han. Og legger til at han kjenner fanger som har lagt på seg 40 kilo på ett år.

Utspill av typen ”norske fengsler er like fine som hotell” fnyser Bjørnar av. – Flåsete, kaller han dette.

Følsomme for kritikk

Å sone en fengselsstraff skal være en frihetsberøvelse, men ikke noe mer. Og fangene har alle de rettighetene andre borgere har.

Bjørnar legger ikke skjul på at det er en del kritikkverdige forhold i Oslo fengsel sjøl om han ikke vil bruke dette mot Øyvind Alnæs, den nye direktøren som han mener er fangenes mann.

– Kan dere ikke klage om dere er misfornøyde med noe?

– Det er svært vanskelig. Og noen tillitsmannsordning får vi ikke lov til å ha. Da har jeg ikke noe annet alternativ enn å sende brev til Storberget. Det har jeg gjort flere ganger. Og Storberget svarer. Det liker førstebetjenten dårlig. I det hele tatt må vi være veldig varsomme med ikke å tråkke noen av de ansatte på tærne.

Mer enn sine handlinger

Bjørnar syns det er veldig hyggelig med alle de fine tilbakemeldingene han har fått etter fjernsynsdebatten. Han forteller at han nok ikke på forhånd helt skjønte hvilken eksponering han ble utsatt for.

– Det var en udelt positiv opplevelse. Jeg syns det er viktig å gi fangebefolkningen et ansikt. For vi er ikke våre handlinger, men mye mer nyanserte enn som så. Og vi blir sjelden eller aldri spurt om råd, sier han som skulle ønske at politikerne fulgte opp saker de lover å gjøre noe med også når det ikke er valgkamp.

Fengsel virker ikke

Bjørnar har sterke og faste meninger om norsk kriminalomsorg.

– Tilbakefallet til ny kriminalitet i Norge er på om lag 80 %. Det sier det meste om hvor vellykket rehabiliteringen i et fengsel er. Det er opplagt at noe må gjøres annerledes. Så hvorfor ikke ansvarliggjøre fangene? Gi oss egne penger sånn at vi kan kjøpe inn og lage maten vår sjøl. En sånn trening har vi bruk for når vi løslates, det er god rehabilitering. I stedenfor blir vi satt til å gjøre meningsløse aktiviteter som å male klesklyper. Når skal kriminalomsorgen lære at den må skape skikkelige arbeidsplasser og aktivitetstilbud til fangene? Noe nyttig vi kan lære noe av og bruke seinere i livet.

Aktivitetshus

Det er en kjent sak i kriminalomsorgsmiljøet at Oslo fengsel, landets største med 392 fangeplasser, i årevis har savnet aktivitetsplasser. Nå er det bevilget penger til et aktivitetshus. Men Bjørnar er ikke beroliget.

– Dette har de snakket om lenge, men det skjer ikke noe. Det gamle bygget som skal erstattes av et nytt aktivitetshus er ikke en gang revet. Jeg har hørt at pengene er trukket ut av budsjettet. Storberget har sagt det skal bygges et aktivitetshus, men ikke når dette skal bygges.

Individuelle tilbud

Bjørnar er tydelig på at Fremskrittspartiet (FrP) ikke er hans favorittparti.

Han syns FrP har et menneskesyn som er helt forkastelig. Og understreker noe mange fengselsansatte også har sagt lenge:

At strengere straffer gir en tøffere arbeidssituasjon for de ansatte - det skaper bare mer bitterhet, vold og faenskap.

– Forslagene til FrP er altfor enkle og virker ikke. Jeg skjønner ikke hvordan strengere straffer skal gjøre mennesker bedre. FrPs kriminalpolitikk er veldig amerikanisert, de er styrt av hevntanker. Selvsagt skal man også ta hensyn til offernes situasjon, men det må gjøres mye mer nyansert enn det FrP gjør. Å komme i fengsel, skremmer ikke de kriminelle, heller ikke om dommene blir doblet sånn FrP vil. Fengslene burde heller kartlegge alle innsatte når de starter soningen og gi dem individuelle tilbud, sier han.

FrP er fangefiendtlig

Sjøl om han mener FrP spiller mye på fremmedfrykt, og det er mange utlendinger i norske fengsler nå, forteller Bjørnar at FrP har få sympatisører i fangebefolkningen.

– FrPs politikk er fangefiendtlig. Og vi er dessuten en gruppe mennesker som FrP ikke gidder å forholde seg til. Vi skal låses inn og stues bort, mener de tydeligvis. De får ikke mye sympati med et sånt syn, sier han.

Finn årsakene!

Når det gjelder hverdagskriminaliteten, vil Bjørnar at politikerne skal bli mye mer opptatte av årsakene. For han mener mange av de vinningskriminelle ofte er desperate mennesker som bare ønsker seg bort fra en jævlig hverdag.

– Å fengsle rusavhengige, for eksempel, er bare å flytte på problemet. Det løser ingenting.

ADHD

For ett år siden fikk Bjørnar diagnosen ADHD. Sykdommen er medfødt og skyld i mye jævelskap i hans liv.

– Jeg burde vært fanget opp mye tidligere, men er likevel ikke bitter av den grunn. Hele ungdomsskolen gikk jeg gjennom uten at noen reflekterte over dette i det hele tatt. Nå får jeg medisinering i fengslet. Da falt alt på plass. Nå klarer jeg å sitte her å prate med deg uten å sprette opp av den minste lyd utenfor celledøra. Jeg kan lese bøker og se en hel film på TV. Det er helt fantastisk, forteller han.

Soningskø et helvete

Nettverket hans de siste 27 årene har vært rusmisbrukere.

Amfetamin, men også alkohol, har det blitt mye av opp gjennom årene.

Han har 13 dommer bak seg, den første i 1984. Nå soner han en dom på fire år og ni måneder år og har tre år igjen.

Han er ute av soningskøen, men har en og annen bemerkning i den sakens anledning også.

– Å stå i soningskø, for eksempel i tre og et halvt år som jeg gjorde, er et helvete. Det er en straff i seg sjøl. Tenk deg de tre og et halvt årene hvor jeg levde med en dom, men kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Så plutselig ble jeg kalt inn til soning og får ikke permisjon på 18 måneder og får bare snakke med dattera mi 20 minutter i uka. Hvorfor ble jeg plutselig en sikkerhetsrisiko da jeg kom inn bak murene, men ikke når jeg sto i soningskøen?

At Storberget er arkitekten bak avviklingen av soningskøen, er han godt fornøyd med.

Stifinner’n

Oslo fengsels stolthet heter Stifinner’n, er en avdeling som samarbeider nært med rusbehandlingsinstitusjonen Tyrili og som har svært gode resultater å vise til.

Bjørnar sonet der for mange år siden, var med i filmen ”Store gutter gråter ikke” og jobbet til og med en liten stund på Stifinner’n som tyriliansatt. Så sprakk han.

– Hvorfor fungerte ikke Stifinner’n for deg?

– Stifinner’n funka, men jeg klarte ikke å forvalte livet mitt etterpå. Når de trygge rammene forsvant, fikk jeg problemer. Å fungere i verden på egenhånd, det taklet jeg ikke. Mulig jeg var for umoden, det er tross alt 16 år siden og jeg var mindre reflektert enn nå. Og så var det denne ADHD-problematikken. Ideelt sett skulle Stifinner’n lære meg dette, men sånn gikk det altså ikke med meg. For øvrig mener jeg at Stifinner’n skulle ligget utenfor murene til Oslo fengsel, og ikke innenfor som nå.

Skal stemme

Det nærmer seg stortingsvalg. Dahl gjør ingen hemmelighet av at han alltid har stemt Arbeiderpartiet. Men helt lett er det ikke for fanger å stemme.

– Jeg har spurt hvordan jeg skal få stemt, men har så langt ikke fått noen informasjon verken fra kriminalomsorgen sentralt eller ledelsen her. Og ingen politiske partier har vært og drevet valgkamp her i fengslet sjøl om det sitter folk som skal stemme her også. Men alt dette sier kanskje litt om hvordan vi fanger blir sett på av samfunnet.

Brenner for kriminalpolitikk

Om tre år skal han ut i samfunnet igjen. I mars til neste år kan han søke om plass på en overgangsbolig. Han ser optimistisk på framtida.

– Huet mitt fungerer nå, og jeg har fått andre verdier. Nå vil jeg bare sone ferdig og så være til stede for min samboer, som jeg har vært sammen med i 13 år, og barna mine. Jeg føler meg trygg på at jeg skal greie å mestre livet mitt. Etter at jeg løslates, kunne jeg tenke meg å jobbe med kriminalpolitikk på en eller annen måte, sier Bjørnar Dahl.