Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

En politisk valgkamp har sin egen logikk. Etter hvert som politiske meninger mer og mer ligner produkter som er til salgs på et marked, blir det forståelig – om ikke nødvendigvis ønskelig – at disse meningene forsøkes solgt der flest mulig mennesker er, det vil si der markedet eller torgplassen er størst.

Sitter du på en vare du ønsker å selge, og det er hva politikerne mener de gjør sjøl om ordet ”vare” ikke er det de foretrekker å bruke når de er på stemmefiske, så ønsker du å selge denne varen til flest mulig. Med andre ord til folk flest.

En sikker vinnersak ved mange stortingsvalg har vært å henvende seg til småbarnsforeldre. SV har tidligere vunnet mange velgere på dette. For småbarnsforeldre er nesten alltid en svært stor andel av befolkningen. Har du hjertesaker som treffer denne velgergruppa, for eksempel billig eller helst gratis barnehageplass til alle, så får du oppmerksomhet fra mange. Også andre saker som gjør hverdagen lettere for småbarnsforeldre selger godt i valgkampen. Stemmepotensialet er formiddabelt. Alle veit dette, ikke minst valgkampstragene i de politiske partiene.

Skolepolitikk er også en sånn vinner. Mange har barn i skolepliktig alder. Det samme gjelder eldrepolitikk. For om ikke alle velgerne tilhører de eldste av oss, har de fleste en mor, en far, en bestemor eller bestefar hvor spørsmålet om størrelsen på pensjonen eller en verdig alderdom på et eldrehjem eller i egen bolig er viktige og nære saker. Og så har vi skattepolitikken som kanskje er den største vinneren av dem alle. Skatt er heldigvis noe alle i prinsippet må betale – og dermed har et forhold til. Det er nærhetsprinsippet som gjelder. Vi ønsker å høre mer om det som angår oss. Alt det andre kan vi være foruten.

Et tema som ikke har vist seg som noen valgkampvinner er kriminalpolitikken. Når vi veit hvor mye kriminalitet koster samfunnet både økonomisk og på andre måter, er det pussig at det bare ser ut til å være Fremskrittspartiet (FrP) som skjønner at dette egentlig også er et tema for folk flest. Eller er det noe annet FrP har forstått når de roper på en tøffere innvandringspolitikk, strengere og lengre fengselstraffer?

All den kriminaliteten som skjer i et (sosial)demokratisk samfunn har en kostnadside. Noen skal betale regningen. I all hovedsak er det deg og meg. Tenk om vi kunne fått kriminaliteten ned og redusert disse kostnadene, for eksempel de økonomiske. Tenk hva vi kunne bruke de pengene til. For eksempel på småbarnsforeldre, skolebygninger, skoleelever, lærere eller far, mor, bestemor og bestefar – kort sagt: både på de unge og de eldre.

Nå vil kanskje noen si at jeg blander kortene og ikke skjønner forskjellen på høna og egget. For om vi er opptatte av småbarnsforeldre, barne-, ungdoms- og skolepolitikk, så er dette det som kalles forebygging – ja, til og med kriminalitetsforebygging. Gjør vi en politisk storsatsing på disse feltene, så reduseres kriminaliteten. Dermed får vi den kostnadsreduksjonen vi etterlyser og kan fortsette å si som alle justisministere fra alle politiske partier ofte er så flinke til (Odd Einar Dørum, den forrige justisministeren var her statsråd i særklasse): den beste kriminalpolitikken er å fokusere på barn og unges oppvekstvilkår. Til tross for at dette er en politisk klisjé, er det også sant. Men det er ikke hele sannheten.

For hvorfor ikke gjøre begge deler samtidig? Ri to hester? Satse på forebyggende kriminalitetspolitikk for barn og unge, men samtidig også fokusere på de yrkesgruppene som driver kriminalitetsbekjempelse etter at kriminaliteten har funnet sted: Altså politi- og fengselstjenestemenn.

Politiets og fengslenes oppgaver i et moderne samfunn er jo ikke lenger hva de en gang var: Å fange tyver, banditter og skurker og låse dem inne til dommen er sonet ferdig og nok er nok. Nei, i dag har politiet og kriminalomsorgen (fengslene og friomsorgskontorene) også en krystallklar rolle i å være kriminalitetsbekjempende. Politiet er mer og mer til stede, i gatebilde, på popkonserter og på fotballkamper – en tilstedeværelse som om den utføres relativt diskret, fornuftig og lite provoserende antas å være kriminalitetsforebyggende. Mens fengselsbetjenter og saksbehandlere på friomsorgskontorene har en rehabiliterende funksjon. De skal bidra til å hjelpe domfelte og løslatte til å endre atferd og holdning, det vil si til å leve et kriminalitetsfritt liv.

Det er derfor jeg spør: Hvorfor blir ikke kriminalpolitikk også et spørsmål om hvordan politiet og kriminalomsorgen løser sine oppgaver? Hvorfor blir ikke dette mer fokusert – og da særlig i stortingsvalgkampen? Kanskje er det sånn, som for eksempel Geir Bjørkli, forbundslederen i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund mer enn antyder, at økte ressurser til kriminalomsorgen og dens ansatte er vel anvendte penger i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Får de ansatte bedre arbeidsbetingelser, vil de med sin faglige kompetanse sørge for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. For de ansattes arbeidsmiljø påvirker de innsattes soningsforhold, og vice versa. Og det er all grunn til å tro at det samme gjelder for politiet – ja, Politiforbundets leder Arne Johanessen har mer enn antydet det samme.

Så hvorfor kan dere ikke, ærede politikere som ønsker seg inn på storting og inn i regjering, føre en valgkamp som på bred front tematiserer politiets og kriminalomsorgsansattes arbeidsforhold? Jeg har snakket med justispolitikere, både på Stortinget og i regjeringen, fra opposisjonen og de med flertallsmakt. Og nesten alle med unntak av FrPs representanter svarer om lag det samme: Kriminalpolitikk som valgkamptema? Jeg, tror du er gæer’n jeg gitt – det blir altfor vanskelig!

Ja, visst – kriminalpolitikk er vanskelig. Det fins ikke lettvinte, billige løsninger eller enkle svar. Men vi kan ikke gi opp av den grunn. Det kan hende at redselen for at nyansene forsvinner når kriminalpolitikk skal tas opp, for eksempel i en valgkamp, blir så stor at det fører til handlingslammelse og politisk impotens. Og da står vi ofte bare igjen med det temaet alle, og kanskje aller mest folk flest, mener de har bedre greie på enn fagfolkene, nemlig hvor strenge fengselsstraffene skal være. I en sånn debatt taper de fleste politiske partiene, i en sånn debatt taper humanismen, i en sånn debatt taper folk flest. Du og jeg. I en sånn debatt er det bare én vinner: Fremskrittspartiet.